Da jeg var ung støttet jeg antirasistiske organisasjoner og gikk rundt med buttons som sa «Ikke mobb kameraten min» og «En fremmed er en venn du ikke kjenner». «Ja til et fargerikt fellesskap.»
Jeg ble kalt pakkishore og negerelsker av hvite. (Jeg ble kalt potet av andre.) Foreldrene til en klassevenninne sa mens jeg hørte på: «Nå som Marianne går rundt med en svarting, er det vel ikke lenge før vi ser deg med en også?» Et eldre familiemedlem tok meg til side og sa: «Du må ikke være sammen med sånne som dem. Du får AIDS!». En yngre slektning sa at han forstod hvorfor jeg likte svartinger, ettersom alle vet at det de mangler i hodet, tar de igjen mellom beina. Forbipasserende ropte: «Tydelig å se hvilket høl han der kom ut fra.» Jeg ble truet med å bli kastet over rekka på Kiel-fergen av en haug med trailersjåfører fordi jeg ba (kanskje ikke så pent) om at de sluttet å trakassere en svart mann om bord. Når jeg anbefaler massasjestudioet med dyktige thaimassører ved Kiellands plass, ler venner og spør om jeg bestiller Happy Ending.
I oppveksten leste jeg bøker som «Pakkis«, og jeg så filmer som «The Wave» , jeg fant min heltinne i Jane Elliot og jeg kunne ikke fatte og begripe (da eller nå) dette hatet mot mennesker som ikke ser ut som (eller ikke er som) oss selv.
Jeg driter i hva du kaller meg. Det har jeg alltid gjort. Det du kaller meg, forteller mye om deg og ingenting om meg. Jeg er selvfølgelig enig i at jeg har white privilege. Bare det å kunne drite i hva du kaller meg, er et privilegium. Det utgjør ingen trussel for meg. Sånn er det ikke for alle.
Politirapporter viser at det de siste årene har vært en kraftig økning i hatkriminalitet i Oslo; de fleste forhold gjelder etnisitet (57 prosent), deretter LHBT – lesbisk, homofil, bifil og transperson (20 prosent), etterfulgt av religion (17 prosent) og til sist nedsatt funksjonsevne (3 prosent) og antisemittisme (3 prosent). (Kilde: Aftenposten). Hverken pakkishorer eller negerelskere kom engang med på listen.
Jeg er bevisst på hvit frelser-syndromet og prøver å unngå at mitt bidrag i kampen mot rasisme setter meg i sentrum som helten av historien. Jeg forstår at det er både provoserende og nedlatende. Jeg ønsker å lytte, lære, bidra i holdningsskapende arbeid, slå ned på fordommer, forsvare, fremsnakke, gi muligheter, dele av mine goder og privilegier som jeg slett ikke har gjort noe spesielt for å fortjene.
«I virkeligheten er vi jo alle afrikanere, og migrasjon er en av historiens lengste linjer.» (Tore Linne Eriksen, forfatter av boken Afrika – Fra de første mennesker til i dag (Cappelen Damm, 2020). Hvite er «faded black people» (Jane Elliot).
Jeg blir så utrolig skuffa når folk jeg i utgangspunktet liker, avslører rasistiske holdninger. Det oppstår ubehagelige situasjoner når jeg sier fra. Jeg blir kalt naiv. Og kanskje hører jeg at det ikke var intensjonen å være rasistisk. Det er fint å være bevisst på noens intensjoner før man dømmer ytringene og handlingene. Men det hjelper lite at du ikke egentlig mener noe vondt med det, eller at det ikke «stikker så dypt» når du roper snyltefitte etter den unge somaliske jenta når hun går av bussen. Det at vi ikke slår ned på den mer subtile hverdagsrasismen, bidrar til at de mer utagerende av oss føler seg berettiget til å være nettopp det. Om politimannen som drepte George Floyd ble det sagt: «Du kan se på ansiktet hans at han vet han kommer unna med det.» Jeg syns ikke det er så lett å lese akkurat det av ansiktet hans, men det som er sikkert er at det betyr fint lite for George Floyd om intensjonen til politimannen var å drepe han eller ikke. Politimannen følte seg berettiget til å holde han nede og presse kneet sitt på halsen hans i 8 minutter og 46 sekunder. De andre politimennene ville ikke, turte ikke, gadd ikke eller orket ikke si noe i situasjonen.
Et av mine favorittordtak er: «Hva du føler er bare viktig for deg selv. Det er hva du gjør mot de rundt deg, som betyr noe.»
- Når undertrykte og diskriminerte grupper snakker, lytter jeg?
- Hvordan kan jeg lære og bidra mer, for å få slutt på rasisme?
- Når jeg er vitne til drittslenging på bussen, sier jeg fra?
- Når jeg observerer at arbeidsgiveren min kun ansetter hvite, sier jeg fra?
- Når jenta med hijaben ikke blir invitert i bursdag, foretar jeg meg noe?
- Når en venn ukritisk deler rasistisk propaganda på Facebook, sier jeg fra?
- Hadde jeg grepet inn hvis jeg så noen sitte med kneet på halsen til en ubevæpnet, svart mann?
Mange jeg snakker med sier at de ikke orker å ta kampene når samtalen rundt lunsjbordet på jobb, eller i middagsselskapet med familien, dreier over i rasisme eller muslimhat. «Det vil uansett ikke gjøre en forskjell.» Det kan godt hende at det ikke gjør noen forskjell, men jeg klarer ikke å høre på uten å si noe. Jeg vil at det skal være tydelig for meg selv, for alle som hører på og for alle som blir rammet av kommentarene at jeg tar sterk avstand fra det som blir sagt. At jeg utfordrer holdningene og stiller meg undrende til uttalende persons overlegenhet.
Det er ingen automatikk i at det å bruke nedsettende ord og begreper om ulike etnisiteter (eller andre diskriminerte grupper) fører til hatkriminalitet. Men ord og handling henger sammen. Avhumanisering av mennesker er farlig. «Hvordan kunne dette skje?» og «Never again» sier vi om masseutryddelser og folkemord.
«En taus og uengasjert majoritet vil lett kunne legitimere forskjellsbehandling og dermed bidra til økt diskriminering og rasisme. Det er også slik at det i all hovedsak er majoritetsbefolkningen som har makt og mulighet til både å diskriminere og til å bekjempe diskriminering.» (Fra Regjeringens handlingsplan mot rasisme).
Det er altså ikke nok å ikke være rasist. Kjemp i mot rasisme og diskriminering av alle minoriteter og alle undertrykte grupper. Ork å ta diskusjonen. Hver gang.
Med mindre vi snakker om sigøynere/romfolk, da. De er vel den gruppen som svart og hvit og alle farger i mellom er enige om at det er greit å hate. Ikke rekk ut en hånd til dem, for de stjeler klokka di.
Var det morsomt?
