Jeg begynte å bli sånn passe irritert, da en smilende opplagt Øystein kom inn døren. «Så hyggelig å se deg! Er du på besøk på gamle trakter?»
«Ja, jeg skulle møte noen rett rundt hjørnet her, men de dukket aldri opp.»
«Sier du det? Jeg står her og venter på en kollega, som ikke ser ut til å dukke opp.»
«Har du ringt, da?»
«Ja, har du?»
«Ja.»
«Ikke noe svar?»
«Nei.»
«Samme her.»
flakiness: To commit to something, then change plans, typically without notice and followed-up by a terrible excuse. To be blown off inexcusably; unreliable, negligent, unresponsive, inconsistent.
Hva er greia, liksom? Vi begynte å diskutere passende straffer og ble enige om at min kollega kunne få gå planken og Øysteins bekjente kunne bli kjølhalt. Riktignok ble denne type straff offisielt avskaffet i 1853, så det er kanskje litt out of fashion, men hva skal man gjøre når det å gi fullstendig blanke i avtaler ser ut til å være så til de grader på moten?
Den samme kvelden sendte Øystein meg definisjonen på Flakiness, jeg hadde aldri hørt ordet før. Det handler altså om å ignorere en avtale, uten noen god grunn eller unnskyldning for det.
(Nå skal det sies at både min kollega og Øysteins bekjente viste seg å ”bare være forsinket”, så de fikk leve.)
Det opprører meg, når jeg har en avtale og vedkommende ikke dukker opp, uten å gi beskjed. Prikken over i-en er når vedkommende heller ikke svarer når jeg etterlyser via telefon eller SMS.
Det hender at jeg blir bekymret.
Etter hvert tar jeg meg selv i å gå fra å være bekymret til å nesten HÅPE at det har skjedd noe verdt å bekymre seg over, sånn at jeg kan unnskylde kreket. Til dags dato har det aldri skjedd noe forferdelig i andre enden. Jeg er egentlig glad for det, altså, hvis jeg graver dypt nok inn i hjertet mitt gjennom lag av skuffelse og sinne.
For det gjør nemlig vondt.
Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg ikke er viktig nok til å prioriteres. Jeg føler meg ikke verdsatt eller tatt hensyn til. Jeg føler at den som fleiker (fritt oversatt til norsk) har null omsorg og omtanke for hva fleikingen gjør med meg.
Det gjør ikke saken noe bedre, at velmenende rådgivere ytrer:
«Hvis du stadig har avtaler som går fisføyka, er det tid for selvransakelse i forhold til at folk ikke tør å si NEI til deg, men EGENTLIG ikke vil treffe deg.»
Men HALLO! I mange tilfeller er det ikke jeg som tar initiativet til avtalen. HVORFOR, HVORFOR, HVORFOR spør noen om vi skal finne på noe, for deretter – kanskje til og med samme dag – ombestemme seg uten å engang gi beskjed om at de har ombestemt seg? JEG FORSTÅR DET IKKE!
Det gjør saken MIKROSKOPISK bedre, når avlysningen kommer rett før vi skulle ha møttes. Jeg kan være på vei til bussen når meldingen tikker inn: «Sorry, jeg må avlyse i kveld! Ringer deg senere.»
Jeg sitter ikke oppe og venter på den telefonen, for å si det sånn.
Men, slike meldinger kan jo selvfølgelig også oppleves som en Gudegave, dersom jeg har avtalt noe jeg egentlig ikke har lyst til å gjøre. Jeg innrømmer at jeg har tatt meg selv på fersken i å føle som Zoe Isabella Kravitz:
Av en eller annen grunn har jeg nok ofte følt et ansvar for å holde relasjoner i live. Det er faktisk ikke mange uker siden et klokt familiemedlem sa til meg: «Marianne, du skal ikke føle noe ansvar for å ta vare på relasjoner. Du skal ha LYST til det. Og når den LYSTEN er GJENSIDIG, så går det ganske greit av seg selv.»
Jeg måtte komme med en liten innvending, og det handler om at jeg ikke er ukjent med tilstander som angst og depresjon og at det er perioder der isolasjon og fosterstilling under pledd på sofaen er det eneste saliggjørende. Om jeg selv befinner meg i en slik tilstand, er det riktig FOR MEG (jeg gjentar: FOR MEG) å utfordre den isolasjonstrangen og ta ansvar for å holde kontakt med venner og familie likevel. Jeg klarer det ikke alltid like bra som jeg skulle ønske, og det er kanskje derfor jeg har godtatt i overkant mye flakiness fra andre. Men jeg syns – i mitt forsvar – at det er forskjell på å ikke inngå nye avtaler eller takke nei til avtaler, eventuelt avlyse avtaler med en FORKLARING på hvorfor, og det å bare ”strunta i det”.
For jeg syns i bunn og grunn at ALLE, uansett tilstand, har et moralsk ansvar for å ikke såre andre. Så hvis grunnen til at du er upålitelig, uforutsigbar eller unnvikende, er at du sliter, så fortell meg det! Det er noe jeg kan forstå og ha empati med, jeg blir ikke lei meg og du blir ikke et krek i mine øyne.
Prince Ea syns det er helt OK å avlyse planer og å forsvinne for en periode. Jeg fikk jo faktisk for noen år siden beskjed på SMS om at en jeg skulle møte måtte «forsvinne» og at jeg derfor ikke ville høre noe mer fra vedkommende på en stund. Det er selvfølgelig HELT OK om han skulle dukke opp igjen med et nytt navn om 10 år. Men noen ny avtale med meg, blir det jo ikke.
Men det var vel ikke Prince Ea sitt poeng heller. For det kan umulig være med tanke på å ta vare på venner, relasjoner eller flokken sin, at denne fleikingen har blitt så populær. Tilsynelatende trenger vi ikke bry oss om forpliktelser, så lenge vi TAR VARE PÅ OSS SELV!
Siden i sommer har jeg fulgt psykolog Egil Arne på Facebook. Han skriver de fineste innlegg med intensjon om å «gi inspirasjon og innspill til trivselsfremmende måter å være i verden på.» 11. januar i år skrev han om «Browsemodus», der han slår et slag for forpliktelse. «Vi må finne oss forankring og tilhørighet gjennom forpliktelse i hverdagen.»
Selv om han skriver om andre temaer enn det jeg gjør her, så ga det gjenklang i forhold til samtalen mellom meg og Øystein. En avtale = en hverdagslig forpliktelse.
Da jeg jobbet i Geelmuyden.Kiese as fikk jeg i oppgave å regne ut hvor mye penger bedriften sløste bort på at folk kom for sent til internmøter. Jeg tok utgangspunkt i kommunikasjonsrådgivernes timepris, antall møtedeltakere i møtet og antall minutter som gikk fra møtestart til sistemann ankom. Skal si det regnestykket bidro til bevissthet rundt møtekultur!
Jeg taper ikke penger når jeg venter på noen som aldri kommer. Det verste som skjer er at jeg blir lei meg, desillusjonert, begynner å tvile på meg selv, føler meg lite betydningsfull og mister tilliten til at folk kan oppføre seg skikkelig.
Og når jeg tenker etter er det faktisk en ganske stor kostnad å bære. Jeg er rett og slett ikke sikker på at jeg har råd til å beholde deg i omgangskretsen, hvis du fortsetter å være flaky.
Løsningen på problemet ble servert til meg i lunsjen.
Heretter vil jeg operere med 2 stykk svartelister. Den ene har karenstid, den andre er for livstid. That´s right: vi snakker EVIG FORDØMMELSE! Havner du på feil liste, kan du ta med deg ditt moralske forfall og gjøre avtaler med likesinnede i stedet.
Hvis jeg liker deg SKIKKELIG, SKIKKELIG godt til tross for alle dine åpenbare feil og mangler, og jeg er i det rause hjørnet, så har jeg et tredje alternativ – å kun treffes SPONANT når begge tilfeldigvis er ledig. Du kan anse deg som et stykke ut i vennesirkelen når dette blir en varig løsning.
For å komme tilbake til Øystein, han som startet hele denne refleksjonen, så sendte han meg en SMS:
«Jeg tror du og jeg kunne hatt mye å snakke om.»
«Det tror jeg også», svarte jeg.
Før han fulgte opp med: «Avtale ;-)»
Og eg LLLLO.
Som de redelige menneskene vi er, avtalte vi etter hvert tidspunkt for et møte. Men vi glemte å si hvilken etasje i bygget vi skulle møtes i. På vei til avtalen med meg, fikk Øystein en melding som lød:
«Du har vel ikke glemt at vi avlyste avtalen i dag? Jeg ble dessverre opptatt. Ringer deg.» Ukjent nr.
Snedig formulering! «Du har vel ikke glemt?». Øystein ble lettet da han fant meg i 5. etasje til rett tid, meldingen kom fra noen andre.
I møtet snakket vi om våre erfaringer med Flakiness, og han innrømmet at han har begynt å synde mot egne verdier, gjennom å dobbeltbooke, for å unngå de negative konsekvensene av fleiking (å bli sittende alene). På den måten hender det – når begge de andre overraskende nok holder avtalen – at det er han som blir the bad guy.
En annen løsning han har funnet på, er å alltid å bare møtes hjemme hos han, eller på et møtested der det er lett å slå i hjel tiden mens han venter på noen som kanskje aldri dukker opp (en kafé fremfor et gatehjørne).
Det.Skal.Da.Ikke.Være.Sånn?
Jeg kunne ha skrevet egne blogginnlegg om de som alltid kommer for sent (tidsoptimister og island-timere), og om de som alltid har en avtale de skal rekke etter at de har møtt meg, og de som bare har meg som reserveløsning i tilfelle det skulle komme et anfall av kjedsomhet eller behov for hjelp. Jeg kunne også skrevet om alle de ”vi må ta en kaffe” og ”dette må vi gjenta snart” og ”ikke la det gå så lang tid til neste gang”-setningene vi ytrer uten å egentlig mene det. Min take på det er at det er høflighetsfraser på nivå med ”How do you do?” som ingen forventer skal følges opp. Altså noe annet enn konkrete avtaler som ignoreres.
Men det blir nok en stund til jeg eventuelt kommer tilbake til dette.
Jeg har nemlig fått klar beskjed om at mitt neste blogginnlegg MÅ handle om gårsdagen, da jeg hadde skikkelig lyst til å være Sandra Bullock, og spiste 4 hveteboller.
PS! Det strider mot min natur å dømme noen til evig fordømmelse, jeg tok det bare med fordi det hørtes tøft ut da kollegaen min sa det. DS.
