Nå som jeg er en idrettsutøver!

Det som bekymret folka rundt Idris Elba mest, da han utfordret seg selv til å bli en kickbokser i i løpet av 12 måneder, var om han skulle ødelegge sitt vakre ansikt. Det er ingen som har uttrykt den bekymringen når det gjelder meg, men jeg blir faen ikke bitter av den grunn.

(Før vi går videre, la meg påpeke at jeg ikke kommer til å se deg i øynene lenger. En del av boksetreningen går ut på å fokusere blikket midt mellom øynene dine. Jeg syns jeg lykkes ganske godt i det fremhevede bildet, no?)

Idris er fullt klar over at mange syns han er kjekk, og han har tilsynelatende veldig god selvtillit når det gjelder jobben som skuespiller. Jeg kjøper den selvtilliten, den er troverdig. Og siden dette prosjektet i stor grad går ut på å sammenligne meg med Idris Elba, kan jeg med glede konstatere at jeg også har god selvtillit når det gjelder jobben min.

I går spurte en av mine kursdeltakere meg: ”Marianne, hvordan klarer du å alltid være i så godt humør?” Jeg har vært åpen med henne om mine egne utfordringer. ”Jeg syns det ser ut som du alltid har så mye overskudd, hva er hemmeligheten?”

Du er hemmeligheten”, svarte jeg.

Jeg forklarte nærmere: ”Du vet, akkurat som i den Jewel-sangteksten: I like to watch TV, so I can see people more fucked up than me.” Så lo vi litt.

Det er imidlertid ikke sant at jeg blir i godt humør av å se folk som har det verre enn meg. Men det er sant at jeg blir sabla inspirert av fightere. Og ikke bare sånne som Idris, men helt vanlige folk som ikke bare har vært ute en vinternatt, men som lever vinternetter dag etter dag, år etter år, uten å gi opp. Livsviljen, kampviljen, motgangen, fallene. Og der sitter jeg på 1. rad og har privilegiet å se den ene etter den andre reise seg igjen. DET er ekte fightere. DET er det tøffeste jeg vet.

Jeg var såpass ærlig at jeg innrømmet at jeg slett ikke er glad hele tiden, og at jeg også har dager da jeg ligger i stabilt sideleie og griner eller skriker så høyt jeg bare kan (fortrinnsvis i bilen, når ingen hører meg) at nå får det faen meg være nok. Men som regel, omgitt av bra folk, blir jeg glad. Det tar likevel ikke bort bekymringene. Dessverre.

Jeg tok en telefon til Idris (Elba, red. anm.) og stilte han det samme spørsmålet som kursdeltakeren stilte meg: ”Hva er hemmeligheten?”

Vet dere hva han fortalte meg?

I´m not afraid to fail.

(Når jeg tenker meg om, var det kanskje i et YouTube-klipp jeg så det og ikke noe han fortalte meg per telefon, jeg husker ikke sikkert).

Og der merker jeg at det spirer og gror en forskjell mellom Idris og meg. For etterhvert som tiden går, kjenner at jeg faktisk ER litt redd for å mislykkes med akkurat dette prosjektet. Men jeg har et ess i ermet…

For det jeg så langt har identifisert som den BESTE forskjellen mellom Idris og meg når det gjelder Fighter-prosjektet, er at jeg har en MYYYYYYE bedre trener enn det han hadde.

Mens Idris´trener tvilte på ham og sa ting som at han hadde jævlig langt igjen å gå…

… så kaller MIN trener meg for IDRETTSUTØVER! Det er akkurat som lærerrollen Michelle Pfeiffer spiller i filmen Dangerous Minds, der hun gir alle i taperklassen toppkarakter ved starten av året, slik at alt de trenger å gjøre er å beholde den gode karakteren. (Mye lettere enn å krabbe seg opp fra strykkarakter).

Bakgrunnen for at Grethe Kick Ass boksetrener kalte meg idrettsutøver i går, er at jeg møtte opp på boksetreningen og uttrykte bekymring for en eventuell begynnende beinhinnebetennelse i leggene.

(Note to self: Når du aldri har løpt eller hoppet før, så kan det være lurt å starte forsiktig. Men med over 1000 visninger av hoppetauvideoen til meg og søsteren, så fikk jeg i hvert fall uttelling for hoppingen. Note to you: målet er jo å få Idris Elba til å legge merke til meg, så jo flere likes og views, jo bedre!)

Det er sånt du må regne med – det vil alltid være et eller annet, en eller annen småskade. NÅ SOM DU ER IDRETTSUTØVER!” Sa Grethe. Og hun ante nok ikke hvor mange ganger den setningen skulle gjenta seg som et mantra inne i mitt bekymrede hode i løpet av kvelden og morgenkvisten.

Hør på den setningen, da.

Nå som jeg er idrettsutøver.” Høres nesten ut som IDRIS-utøver. I´m  freakin´ lovin´ it.

Til tross for at jeg ikke vet hva som kommer til å skje med ansiktet mitt i månedene som kommer, holder jeg en knapp på at det er hva jeg tenker om meg selv som kommer til å forandre seg mest.

 

Related posts

Leave a Comment