Under pandemien var jeg teamleder. Fagmøter, individuell oppfølging og opplæring av nyansatte – alt måtte skje via Teams. Vi var på Teams dagen lang. Da familien foreslo å møtes på Teams på ettermiddagen også, kjente jeg nesten fysisk motstand.
På kveldene satt jeg alene foran TV-en, dynket i antibac, halvkvalt av munnbind og med godt over to meters avstand til meg selv.
Jeg hørte Erna, Nakstad og de andre si ting som: «De sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid.»
Fotball-EM 2020 ble utsatt ett år! Da ligaene startet igjen sommeren 2020, ble kampene spilt på tomme stadioner. Ingen supportere, ingen allsang, ingen jubel. Kanskje en tommel opp på Teams, hvis man så kampen «sammen med noen». Fy flate så sørgelig.
Under VM-festen i år, var det som om hodet mitt kryssklippet mellom to filmer:
På skjermen var det jublende folkemengder i klynger, klemming og klining, kronprinsen som ror med, tromming og chanting, bading i fontener og klatring på statuer. Supporterbrølet var så kraftig at det visstnok ga utslag på jordskjelvsmålere. Politiets vurdering: «Folk oppfører seg bra!»
Inni hodet mitt – bildene fra pandemien. Alvorstyngede pressekonferanser. Den konstante vurderingen av om vi oppførte oss bra nok. Ofte ble dommen at vi ikke oppførte oss bra nok. Avstand. Ensomhet.
Det var nesten uutholdelig å følge den siste kampen mot England. Men kanskje ikke av den grunnen man skulle tro. Det var nemlig ikke det at jeg absolutt måtte se en kamp til med landslagsgutta eller se dem løfte trofeet (selv om jeg SELVSAGT syns de fortjener det, FOR EN GJENG – de vant uansett alles hjerter 🏆🫶).
Men nei, redselen min handlet ikke først og fremst om at Norge skulle ryke.
Med kjærlighet i hjertet og klump i halsen tok jeg meg i å tenke at NÅ, først NÅ visker vi ut sporene etter pandemien. Nå har vi funnet tilbake til oss selv, og herregud så fine vi er sammen!
En coverversjon av Petra Marklunds «Händerna mot himlen» har blitt et fotballanthem, og da 100.000 mennesker samlet seg foran Slottet og sang at «byen er våken», måtte jeg grine litt.
Jeg håper vi aldri sovner igjen ❤️
