I går hadde jeg noen minutters ubehag, da søsteren min og jeg ble stengt inne i Hausmannsgate 28. Vi sto i en trappeoppgang uten vinduer, der alle dørene var låst. Også den vi hadde gått gjennom for å komme inn.
Kvelden før skjærtorsdag føltes som et dårlig tidspunkt å være låst inne i baktrappen på Vega Scene. Det føltes også som et sted som ikke skulle ha mobildekning. Heldigvis hadde vi det. Og heldigvis var det en ansatt på jobb som tok telefonen og fikk låst opp døren i bunnen av trappen.
Litt pussig at vi havnet der. Det lyste et grønt exit-skilt over døren jeg (riktignok ganske bestemt) pushet på. Det viste seg etterpå at det kun var en nødutgang. En nødutgang som kanskje så bedre ut på papiret.
I timene før dette, hadde vi lært en del om papir.
Vi hadde sett den sørkoreanske filmen No Other Choice. En historie om hva det å miste jobben – og fotfestet – kan gjøre med helt vanlige mennesker. Hvordan det er å leve med økonomisk press, i et samfunn som krever effektivisering for enhver pris og i et system der mennesker blir utskiftbare.
Jeg liker å se utenlandske filmer som krever teksting, men venner og familie står ikke nødvendigvis i kø for å bli med meg. Faktisk er det av og til sånn at hvis jeg anbefaler en film, så holder de seg unna den. Men søsteren sa ja (som hun så ofte gjør) – og slik havnet vi på Vega. Jeg røper ikke mer enn traileren når jeg sier at hovedpersonen, etter å ha mistet jobben, forsøker å øke sjansene sine for å få en ny – på en ganske ekstrem måte.
Vi tok inn fantastiske bilder. Holdt hendene foran øynene i de mest brutale scenene. Lo på steder vi kanskje ikke burde. Og tenkte så det knakte.
«Hæææærregud, hva var det vi så nå?» sa vi nesten i kor da rulleteksten kom.
Kort tid etter sto vi der. I trappeoppgangen. Uten vei ut.
Vi hadde ikke noe annet valg enn å finne en løsning.
På vei til t-bane og buss snakket vi om hva som skal til for at helt vanlige folk blir desperate nok til å ta slike valg. For det første: det å overbevise seg selv om at man ikke har noe annet valg. Og tro på det. Rettferdiggjøre det.
Valg er et merkelig konsept. Man velger ikke hva som skjer med en, men man velger hvordan man handler videre.
Og så er det dette med hvor langt man er villig til å gå.
«Jeg kunne aldri gjort det», har jeg sagt før. Men faren min fikk meg en gang til å innse at jo – det kunne jeg. Hvis grunnen var god nok.
Han beskrev en situasjon der noen jeg er glad i er levende begravet, og jeg har personen som vet hvor, bundet foran meg. Tiden er knapp. Hva gjør jeg?
Jeg vet svaret.
Hovedpersonen i filmen «vinner». På papiret.
Han gjør en brutal byttehandel for å beholde stabilitet, fasade og et godt liv for familien.
Men hva slags liv sitter han igjen med selv?
Hva som er god nok grunn – for meg, for deg, for andre – finnes det ingen fasit på.
Og hvor opptatt vi er av hva som ser bra ut på papiret, kontra hva som faktisk gir verdi, varierer nok også.
Beholder vi jobben, forholdet, huset, livsstilen fordi det ser riktig ut?
Holder vi ting gående fordi det gir mening utad?
Hva er verst – å miste jobben, eller å miste seg selv?
Og det jeg sa om at man alltid har et valg:
Man får det bare ikke ugjort.
…
Kanskje jeg skal se en Disney-film neste gang?
