Jeg dreit meg ut, sa konfirmantlederen i kirken forrige helg, da hun innså hva som hadde skjedd. Gudstjenesten hadde ikke startet, men mikrofonen var på. Det hun sa på bakrommet ble kringkastet til en full kirke. Presten som var i kirkerommet med oss, viste seg å ha et glimrende stand-up-talent, og ledet an i en ufarliggjørende latter. Da hun kom ut og innså tabben, sa hun: Jeg dreit meg ut.
Så fortsatte hun: “… og det er bare bra! Så tar jeg brodden av nervene til dere unge konfirmanter som kanskje er litt spente og nervøse for å være midtpunkt og komme opp én og én til alteret og motta deres velsignelse. Mer enn det jeg nettopp gjorde, klarer dere ikke å drite dere ut i dag!”.
Hennes raushet med seg selv ble tidenes gave til andre som kjente prestasjonsangst.
Det finnes en bulgarsk tradisjon i enkelte bryllup, der vertskapet bevisst søler vin eller saus på den kritthvite damaskduken før gjestene ankommer. Hensikten er symbolsk og sosial: å ta presset bort fra gjestene slik at de ikke skal føle skyld eller skam om de skulle søle senere. “Her skal ingen gå rundt og være redde for å velte glasset. Vi har allerede gjort det for deg.” Det er deilig å være sammen med folk som ikke tar det så tungt, som ikke er så opptatt av at alt skal være perfekt. Det kan være verdt å huske på, i sin streben etter å være et godt menneske. Det handler om andre ting enn rene duker og ubrukt tabbekvote.
Apropos skikker. Fikk besøk av en venn som hadde med seg en stor bunke vårløk fra grønnsakshagen sin. Tusen hjertelig takk, sa jeg. La meg beholde ⅓ som jeg faktisk kan klare å spise opp. Men det kom ikke på tale. – Jeg kan lage noe mat med en gang, sa gjesten. Så skal jeg vise deg hvordan du kan bruke det. Vil du det? «Veldig gjerne, tusen takk», svarte jeg.
Ved oppvasken litt senere, sa kokken: – Det var ikke helt sånn jeg så for meg denne kvelden. Har du hørt om den persiske sosiale koden Tarof? Det hadde jeg ikke, men det fikk jeg nå en innføring i. Det handler om å tilby noe (f.eks. mat, tjenester, penger, gjestfrihet) selv om man ikke nødvendigvis forventer at det blir tatt imot – og om å avslå tilbudet MINST par ganger før man EVENTUELT takker ja.” Haha, sorry – jeg dreit meg ut, sa jeg. Men jeg fikk servert en nydelig rett med vårløk rykende fersk fra kjøkkenhagen, og angret ikke et sekund.
Denne uka har jeg følt meg som papirbåten på havet i musikkvideoen til “Wasted Love” (ja, Eurovision-vinneren – jeg lover, den gror på deg hvis du gir den en sjanse). En vanvittig blanding av oppturer og nedturer, komplimenter og fornærmelser, mestring og mislykkethet, irritabilitet og skyldfølelse.
Den har også vært full av inspirasjon til å slutte å “bære så mye”, som en venn kalte det. Behovet for å bli likt, ikke virke kald, få det til å fungere (hva nå enn “det” måtte være), sette grenser og tåle at andre blir lei seg. Tørre å si fra at dette holder ikke, nå ble jeg skuffa, nå føler jeg meg svikta, nå føler jeg meg invadert, nå gidder jeg ikke dette mer (igjen, hva nå enn “dette” måtte være”).
Jeg så ferdig Handmaid’s Tale en søvnløs natt. «Nolite te bastardes carborundorum”, sier Gottfred. Haha, Gottfred, kjære vene! Tenkte først å rette navnetabben, men lar det stå – kom på at misjonen nå er å senke kravene. Gottfred/Offred – er det så nøye? Det viktige her er uttrykket. Og i det sekundet jeg slo opp øynene etter en kort morgenblund, sto Offred’s ansikt klart for meg, og følgende setning ljomet med utestemme i hodet:
Namaste, Motherfuckers.
Setningen ble aldri ytret i serien. Så den kom altså fra meg selv? Den måtte jeg fundere litt på. Namaste er jo en respektfull hilsen, Motherfuckers not so much. En blandet morgenhilsen, for å reflektere at vi også er “godt og blandet”? En påminnelse om at vi rommer begge deler. Lys og skygge. Ro og raseri. Omsorg og grenser. Empatien min skaper problemer for meg noen ganger. Kanskje Namaste, Motherfuckers kan bety noe sånt som: Jeg ser lyset i deg, men jeg lar det ikke overkjøre meg. Shit, det kunne jeg med fordel ha sagt også til meg selv noen ganger.
Kanskje det nok en gang skal minne meg om at det finnes en ro i å gi mer faen.
Rekk opp hånda alle som har en bucket list? Ting vi skal prestere og oppleve for å ha “levd fullt ut”. Inspirert av denne uken skriver jeg heller en “fuck-it list”. Alt jeg ikke lenger gidder å stresse med. Alt jeg ikke trenger å prestere for å være hel. Alle hensyn jeg ikke trenger å ta, det er viktigere at jeg har det bra, enn at jeg gjør andre glad. Reframing: Jeg har ikke vært noe godt forbilde når det gjelder å sette grenser. For en empat hjelper en slik innstilling meg med å gjøre det til en ikke bare-egoistisk, men også samfunnsnyttig øvelse å si nei. NEI! NEI! NEI!
Har dere sett serien Evig Singel? Omid (spilt av Amir Asgharnejad) har et problem. Han har en dame, men ønsker å slå opp for å få tilbake hunden sin. Han øver og øver på setningen som sitter så langt inne: “Jeg slår opp!” “JEG SLÅÅÅÅÅÅR OPP», roper hans mens han suser rundt på sparkesykkel!. Scenene er både hysterisk morsomme og litt hjerteskjærende hvis man kjenner seg igjen…
Som vi alle har lært, er “nei” tilstrekkelig. Trond-Viggo byr på alternativer: Orker ikke, gidder ikke passer mæ’kke, raker ræ’kke, vikke, hakke, måkke, skakke, fåkke, bøkke, takke, tøkke.
Så hva er det egentlig jeg babler om? (Question to self). Jo, om å lette på trykket. Søle med vilje. Slutte å veie hvert ord, hvert inntrykk og hvert j#¤% sosialt signal som om det er en eksamen. Gjøre feil lettere. Om å romme mer – både det vakre og det vanskelige. Å ta imot vårløk med klønete takknemlighet. Å tåle å være den som driter seg ut, så andre kan puste ut. Og dessuten og ikke minst (følg med nå, ikke stokk ordene);
å ikke tåle så inderlig vel, den urett som rammer en selv.
En bucket list er flott, men en fuck-it-list kan være frihet.
Vi begynte i kirken, la oss avslutte i kirken. For jeg har akkurat oppdaget en ny favorittlåt fra Lil Wayne og Jelly Roll som bl.a. synger om at ikke alle slanger er i gresset, ikke alle haier er i vannet, ikke alle tyverier skjer på natten og det er ikke alltid det er Gud som står ved alteret.
Raushet og vennlighet og alt det der er nydelig. Men selv om det er vanskelig å tro for oss som tror veldig godt om de fleste, så hender det at folk rett og slett er kjipe. Selv om de står foran oss og smiler. Da er det viktig at vi husker hvem vi er. Ikke bare den vennlige stemmen som respektfullt hilser Namaste, men også den delen som har fått nok.
For da kan vi lande, i mellomrommet mellom raushet og råskap og møte verden med ny kampvilje og fortsatt glimt i øyet:
Namaste, Motherfuckers.
