Det siste halve året har jeg vært i et vikariat i OsloKollega (OK), og for en fin tid det har vært! Der satt jeg, plassert rett under discokula som snurret hver gang noen fikk jobb, og med dørklokka rett bak meg. «OsloKollega? … Velkommen opp!» sa jeg hver dag og mente det. Og på Børsen, Operaen og Prinsen eller kanskje på det utrolig fine kjøkkenet, hadde vi veiledninger og møter og fagsamlinger. For ikke å snakke om kaker. Og gourmetmåltider. Og bordtennis og morgenkaffe og sofakos. Rundene rundt bordet med «Siste 24», kollegaenes ivrige oppfølgingsspørsmål og den følelsen av å være inkludert fra første dag. «Hei, Marianne! Velkommen hit til oss. Sett deg ned, her er en kaffekopp til deg!». (Jeg drakk kaffe i en hel uke, før jeg ga opp å like det og gikk tilbake til te. (Les: PepsiMax).
Klemmen jeg fikk før vi engang hilste, hjertevennen og jeg som hadde merkelig lik erfaring før vi kom til OK. Før alt ble OK igjen. Alle gode ting begynner en gang. Og alle gode ting må komme til en ende. Fredag var min siste dag, og jeg er glad for at jeg har lært om sorgbearbeiding og at jeg har lært å anerkjenne at det er en sorg knyttet til alle disse forandringene i livet som fremkaller motstridende følelser. Det går an å være skikkelig takknemlig, glad, rørt, trist, urolig, trygg og spent på en gang.
Akkurat som de siste 6 månedene, ble siste dag på jobb en fest. Jeg fikk dele noen av mine tanker med teamet, og gi litt kjærlighet i form av personlige Haikudikt. Jeg fikk verdens nydeligste gavepose med det beste innholdet.
Under «unboxingen», dukket det blant annet opp en vannflaske med duftpod, som skulle motivere meg til å drikke mer vann. Hva slags duft (og dermed smak – helt magisk, dere må prøve det!), spør dere? Antakelig ikke. En nydelig kopp som jeg skal ha med til min nye arbeidsplass, som skal minne meg på at livet er akkurat nå, dette minutt, dette sekund (jeg tar også med meg oppfordringen om å roe LITT ned på den frenetiske klimpringen på tastaturet, skal bare, skal bare….!). Masse deilige og litt småfrekke velværeartikler og et kort jeg likte spesielt godt: «Born to be wild». Tusen hjertelig takk, Line, Janina, Roger, Øyvind, Özgur, Helene, Magnus, Aleksandra, Siri og Ragnhild for en gave som var så spot on! Og takk til alle andre i OsloKollega som har bidratt til å gjøre det siste halve året så fint. Jeg har blitt glad i dere, sånn helt på ekte.
I tillegg til at vi hadde kake (også litt fordi Øyvind hadde bursdag, helt ærlig) – som for kollegaene mine har skiftet navn fra Safarikake til Mariannekake (vær så snill og ikke få Trump-vibber nå!), så fikk jeg velge hva slags lunsj vi skulle ha, og det ble SELVFØLGELIG Texburger. Turen fra Prinsens gate 2 til Universitetsgata, hvor jeg insisterte på at det var vår i luften selv om alle holdt på å fryse i hjæl, minte meg på at varme ikke bare har med temperatur å gjøre, det er en følelse. I går så jeg første episode i serien «Team Pølsa», og en av jentene sa at hun hadde aldri vært del av et lag før. Det var bare en av mange ganger i løpet av den episoden at tårene sprutet ut av øynene. Og jeg tenkte at i OsloKollega var jeg del av et lag fra dag én. Og det betyr mye, når en nettopp er løsrevet fra det som har vært en kjent og kjær arbeidsplass i 10 år.
Det kan ikke sies ofte nok; den aller viktigste faktoren for å sikre trivsel, og dermed kvalitet – er relasjonene og den psykologiske tryggheten på jobb. Når alle får være seg selv, når det investeres både i faglig påfyll og kos, når det gis rom for felles pauser og arenaer for å blåse ut, debriefe, sutres, gledes, støttes og inspireres – da blir man ikke utslitt av at noen dager går rett i dass, for å si det folkelig. For det kan de gjøre, når man jobber så tett på folk hele tiden, og vil så inderlig mye at alle skal lykkes uten å kunne kontrollere nettopp det.
Men mye av tiden lykkes vi. Og jeg har fått snurre kula noen ganger jeg også i løpet av tiden jeg har vært der. Da er det jubel og en obligatorisk formidlingsdans og en kollektiv opplevelse av at all jobbingen er verdt det.
Når siste arbeidsdag var over, samlet vi oss til allsang. Det var egentlig ingen plan, det bare ble sånn. Noen ganger flommer hjertet over, og da er det vel ingen bedre måte å få det ut på, enn gjennom musikk? Og når tiden var kommet til å si farvel, gikk jeg inn på hvert eneste rom. «Takk for alle fine stunder, møterom Prinsen. Far vel.» «Takk, Børsen, for alle gjennombrudd som har skjedd her inne. Far vel.» «Takk, Operaen. Du var ikke det foretrukne rommet, men jeg likte deg. Far vel.» «Takk, kontorfellesskapet. For latter, for tårer, for discodans, for arbeidsgleden. Far vel.»
Og selvfølgelig: «Takk, Oppfølgingsfamilien. For at dere virkelig fikk meg til å føle meg som en del av familien. Far vel».
Og selvfølgelig… på gjensyn ❤️
