Da bilen hans gikk i stykker, gikk Walter Carr 3,2 mil for å møte opp i ny jobb. Dette imponerte omgivelsene så mye, at han endte opp på Talk Shows, fikk en splitter ny bil av arbeidsgiver og fikk til og med et eget fond opprettet i sitt navn.
Min kandidat har i løpet av det siste året gått minst 1000 mil baklengs i regnet, i jakten på arbeid. Han banker utrettelig på dører, og tilbyr å gå 1000 mil til i gratis ærend for en bedrift som gir han en sjanse. Men de ser han komme lang vei. De trekker for gardinene. Roper gjennom den stengte døren at det er fullt i herberget. Ikke får han særlig mange heiarop på veien. Ikke blir han invitert på talk show. Ikke får han noen bil. Og verst av alt, ikke får han noen jobb heller. Alt han får, er knuste drømmer.
Jeg syns vi skal fjerne bildet mitt på CV-en, sa han til meg forrige uke. For navnet mitt røper ikke at jeg er fra Afrika. Da er det sikkert flere som i det minste vil innkalle meg til intervju?
Han har lest den samme artikkelen som meg. Han vet det som jeg også innerst inne vet, men som jeg NEKTER å godta. Vi er et diskriminerende samfunn.
«Fjerne bilde på CV-en, ja. Hva har du tenkt til å gjøre når du kommer til intervju?» spurte jeg. «Og vil du virkelig jobbe for en arbeidsgiver som mister interessen på grunn av bildet ditt på CV-en?»
«Jeg vil bare virkelig jobbe», svarte kandidaten min.
Han er fortsatt relativt ung. Han har mastergrad innen IT. Han har pågangsmot og viljestyrke og han smiler tappert når vi ses. Jeg smiler tappert tilbake, og sier at det bare er et spørsmål om tid før det klaffer. NAV-veileder spør om vi vurderer ufaglært arbeid. Nei, sier jeg. Nei, det gjør vi faktisk ikke. Har noen av dere vært på Adil Khan sitt foredrag ved navn Motstand = Styrke? Historien om pappaen til Adil, som kom med høy kompetanse til Norge, og endte med å arbeide hele sitt yrkesliv i ufaglærte jobber, ga meg klump i magen og tårer i øynene. Også med tanke på hvordan det påvirket oppveksten til Adil.
Min kandidat er bare et menneske. Med forsørgeransvar for to små mennesker. Så han blir litt lei seg for hvert eneste avslag, selv om han prøver å ikke vise det for meg. Det går ikke noe lettere for kona. Hun har doktorgrad, men har heller ikke lykkes å få jobb. De snakker begge engelsk, og har et helt OK nivå i norsk. De jobber også begge iherdig for å øke norskkunnskapene.
Jeg skulle ønske jeg var litt mindre menneskelig. Egentlig passer jeg ikke til å jobbe som karriereveileder for personer som av ulike grunner holdes utenfor fellesskapet. Joda, det kan sikkert være en fordel for kandidatene mine at jeg blir personlig engasjert. Men det kan ikke være bra for noen at jeg tidvis blir så trøtt av det hele. At jeg – til tross for at jeg kjenner så mange fantastiske og inkluderende arbeidsgivere – drømmer om den dagen som vi alle VET kommer, da det er arbeidsgivere som står med lua i hånda og tigger om arbeidskraft. Når maktbalansen skifter igjen. Det brer seg et hevnaktig smil over leppene mine, før jeg tar meg sammen og kommer tilbake til virkeligheten. I virkeligheten gir jeg aldri opp troen på eller håpet om at de aller fleste av oss er bra folk.
Blant de arbeidsgivere som samarbeider med tiltaksbransjen og NAV, tror jeg mange er motivert fordi de personlig er eller har vært berørt av utenforskapet. Kanskje har de selv stått utenfor, kanskje har de en sønn eller datter som har kjent på utenforskapet. Kanskje en god venn. Av alle dem som har vært lykkelig forskånet for dette, mangler det kanskje bare litt på motivasjonen for å vurdere en søker med en annen hudfarge, en funksjonsnedsettelse eller et helserelatert tilretteleggingsbehov? Her syns jeg de norske myndighetene har en jobb å gjøre! De fleste snakker varmt om inkludering og integrering. Hvor mange er villige til å aktivt inkludere og integrere? Det handler om å GJØRE DET.
Da jeg besøkte Sør-Afrika og Cape Town på 40-årsdagen min, lærte jeg om hvordan sørafrikanske myndigheter implementerte flere tiltak og lover for å fremme likestilling og inkludering av svarte sørafrikanere i arbeidsmarkedet, både som medarbeidere, ledere og styremedlemmer. For eksempel vedtok de en ny lov (Employment Equity Act av 1998), som krevde at arbeidsgivere tok aktive skritt for å rette opp historisk ubalanse i arbeidsstyrken. Bedrifter MÅTTE ansette og fremme representasjon av svarte, kvinner og personer med funksjonsnedsettelser. Bare selskaper som oppfylte kravene i lovverket, kunne få kontrakter med offentlige institusjoner. Myndighetene opprettet også organer som skulle overvåke etterlevelse av lovene. Arbeidsgivere som ikke overholdt kravene, risikerte bøter og tap av kontrakter.
Det gjenstår riktignok store sosiale og økonomiske ulikheter i Sør-Afrika, men tiltakene har bidratt til å redusere ulikhetene som apartheid skapte.
Hvilken vei går det hos oss?
Jeg syns rapportene er nedslående.
Må jeg be kandidaten min kjøpe truger? Hvor langt skal han gå, før han får anerkjennelse for sin utrettelige innsats? Walter Carr gikk 3,2 mil i løpet av én natt. Min kandidat nærmer seg ett år med jobbsøk. Det er mil, etter mil, etter mil.
Nå skal jeg ikke overdrive det negative. Han kom faktisk til et intervju en gang. Han besto alle testene og følte seg optimistisk. Helt til HR konkluderte med at han hadde for lang reisevei. For lang reisevei!
«Marianne, det tar 40 minutter med bussen», sukket kandidaten min.
Ta det ikke så tungt, sa jeg. Gå nå bare noen flere mil.
– Du skal se du snart får en bil og et eget talkshow.
Bra skrevet som alltid, men trist lesning, Marianne… Og dessverre så altfor sant…
Tusen takk, Esben! Vi har litt å gå på, fortsatt…