Det er ikke få som har spurt meg gjennom de siste 10 årene; hvordan orker du å stå i den jobben? Tiltaksbransjen kan sjelden friste med særlig mye penger, kravene er høye og frynsegodene knapt tilstede. Skjebnene man møter er tidvis tøffe, og man vet heller aldri selv om man fortsatt har jobb dagen etter, da alle tiltak er tidsbegrenset og anbudsutsatt.
Mange ganger har jeg ønsket at jeg var en av dem som evner å utvikle såkalt punktlærsmage (i overført betydning å kunne utsette meg for store prøvelser uten å kjenne noe som helst). Men jeg både føler og kjenner etter 10 år i bransjen. Og når jeg tenker etter, er jeg selvfølgelig glad for det. Grunnen til at jeg har orket, er rett og slett at den enorme gleden og meningen det gir å hjelpe noen videre, har vært verdt det. Kollegaene har vært bra folk. Vi har kjempet og orket sammen. Jeg tror jeg har ledd så og si hver dag på jobb. Noen ganger har jeg også grått. Jeg hadde ikke orket uten en stor porsjon humor og evne til å både ivareta og bli ivaretatt.
Deltakerne jeg har hatt æren av å følge har inspirert meg, og jeg blir alltid glad for å høre fra noen som har vært innom. Noen ønsker å dele hvor betydningsfull tiden i tiltaket var, andre ønsker å dele alt det positive som har skjedd siden sist – og noen tenker fortsatt på meg som en det går an å sparre med når livet butter. Jeg blir like glad for alle henvendelsene.
Senest denne uken fikk jeg en telefon fra en tidligere deltaker som jeg ikke har snakket med på 4 år. “Kunne jeg fått en prat med deg?”. En tekopp ved kjøkkenbordet mitt og mange ord senere, takket hun for at jeg tok meg tiden. Jeg takket for at hun turte å be om hjelp.
Jeg tar med meg utallige gode minner og relasjoner, og sier fra hjertet takk for reisen til både tidligere og nåværende ansatte i JobLearn AS, samt deltakere som har krysset min vei. Mange blir med videre som venner. Mange har jeg på snap.
Mange har jeg i hjertet.
Veldig bra blogg:)
Lykke til med ny jobb i morgen!
Klem Christian 🙂
Tusen takk 😊