I går kveld befant jeg meg plutselig på Sunday Jam med Shady Collective på Cafe Sør. En venninne og jeg gikk forbi uten en plan i verden, og ble trukket inn av fantastiske rytmer og en nydelig, sjelfull stemme. Vi var 100 % «au naturel» og sånn sett ikke gode bar-kunder, men hvis det gir en verdi at vi koste oss, så la vi igjen en god del.
På ett tidspunkt var venninna mi så dypt inne i musikken at hun ikke la merke til at jeg sto og så på henne med et smil fra øre til øre som etterhvert utviklet seg til latter. Pur boblende glede som måtte ut, bare fordi det var så fint å se hvor mye hun koste seg – sånn helt spontant og utilsiktet.
“Nå er hun langt borte”, tenkte jeg. Men så betraktet jeg henne litt til. Hele kroppen groova, øynene var ufokusert, men fulle av et eller annet jeg ikke har sett på en stund. Nei, tenkte jeg. Nei, det stemmer ikke.
Nå er hun skikkelig langt hjemme.
(PS! Det vidunderlige lykketrollet er min nye samboer og en sommergave fra en annen venninne. Det er langt hjemme hos meg.)
