Evig min

Husker dere den aller første Home Alone-filmen? Der Kevin innser – først litt panikkartet, men ganske snart fullstendig frydefullt – at han har fått familien sin til å forsvinne?

Det er rart hvordan hjernen assosierer. Det begynte med at jeg så de første episodene til den nye komiserien «Evig Singel» i går kveld. Da jeg snakket med en venninne etterpå, kom jeg i skade for å kalle serien for «Evig Din» og hun spurte litt ertende om det var en forsnakkelse som røpet en hemmeligholdt lengsel. Det førte til en lengre prat og refleksjon over livets og kjærlighetens uransakelige veier. Vi snakket om hvordan ingenting varer evig.

«The only constant is change”.

Lene Kongsvik sin karakter i serien nekter å bruke ordet alene. Hun insisterer på å kalle seg makeløs, uten sidestykke, enestående. Og sånn skal det være for alltid, har hun bestemt. Det er deilig å bestemme seg. Jeg heier på henne. Når man bestemmer seg for noe, så aksepterer man at sånn blir det. Det som er så fint når man bestemmer seg for noe, er at man kan ombestemme seg når som helst! Men det gir aksept og litt hvile og avstand til uønsket situasjon, når man bare bestemmer seg for noe og slutter å kjempe imot tingenes tilstand.

Uansett, på et tidspunkt i samtalen om evig singel og evig din, så glapp det ut av meg:

Jeg er evig min.

Først litt panikkartet, men ganske snart fullstendig frydefullt – jeg har meg selv for alltid!

Og så tenkte jeg på den sangteksten jeg har skrevet og som jeg fremførte på konserten min i september: Wherever I go (I am there). Og originalteksten handler om frustrasjonen ved å aldri kunne unnslippe meg selv. Og at det «bad stuff» ofte handler om ting på innsida, som det rett og slett ikke går an å flykte fra.

Plutselig hørte jeg en annen tekst:

«I will find a way to deal with the bad stuff, ‘cause wherever I go I am there.
I can let things go and move on, ‘cause wherever I go
Wherever I go
Wherever life takes me, I know
I’ll be there.”

Jeg må ha gjort noe med ansiktet mitt når jeg innså hvor fantastisk dette egentlig er, det må ha vært et uttrykk som hjernen min kjente igjen fra noe annet, for vipps – så spilte scenen med Kevin fra Hjemme Alene i hodet. Smilet som kommer, når han innser at det han først syntes var veldig skummelt (at familien var borte), egentlig var DEN gavepakka!

Det er jaggu bra at jeg ikke kan stikke fra meg selv. Og når jeg tenker etter, så er jeg ikke en dum støttespiller å ha i sitt hjørne. Mitt hjørne.

Evig min.

(PS! Jeg er VELDIG glad for at jeg ikke har tryllet bort familien min. For de er jammen fine å ha i hjørnet mitt, de også ❤)

Related posts

Leave a Comment