I dag er det 50 dager til jeg blir 50.
Det er over 300 dager siden jeg bestemte meg for å lære meg å (litt ordentlig) spille noen sanger på gitar og holde en liten gitarkonsert for et beskjedent utvalg familie og venner på 50-årsdagen.
Jeg har alltid vært et skippertaksmenneske. Jeg har vært ganske god på å sette inn giret i siste fase, og har tenkt at dette velprøvde trikset vil redde meg denne gangen også. Ikke for å si at jeg ikke har øvd, det har jeg så absolutt. Jeg har tatt timer og gitarlærer Knut har sågar minst én gang vært henrykt over at det var fremgang! (Jeg ba han om å gjenta reaksjonen slik at jeg kunne filme det, til trøst i de tross alt overtallige stundene jeg ikke får til en pøkk).
I min første ferieuke i slutten av mai, da tok jeg med gitaren til Kroatia, sendte den avgårde i en proff gitarkasse som jeg har fått av søsteren og familien. Så ut som den verste (beste) badass musikeren, bussjåføren sendte meg anerkjennende blikk og håndterte gitarkassen med den ypperste følsomhet – jeg følte meg drittøff! Og jeg spilte en sang for reisefølget mitt hver kveld. De sa oppløftende ting som: «det blir sikkert lettere for deg når du ikke trenger å synge ved siden av!». Lead vocal Victoria var ikke med på reisen, så jeg sang ved siden av spillinga, så de i det hele tatt skulle kunne skjønne hvilken sang det var. Heldigvis hadde jeg videoklippet med gitarlærer Knut, som jeg spilte av for meg selv når reisefølget var ferdig med sine såkalte pep-talker.
Planen var å fortsette å øve jevnt og trutt, men så begynte det å gjøre så vondt i høyre arm. Jeg har hatt musearm før, så jeg smurte med Voltaren, tøyde og gjorde øvelser. Og så sa jeg til kollega Tone at det kunne virke som at fulle dager med PC-arbeid – og gitarøving i tillegg – var en dårlig kombo. Du må nesten forvente en sykemelding fra meg, sa jeg og lo. For å kutte ut gitarøvingen i siste etappe, det var jo virkelig ikke et alternativ.
Da andre del av ferien startet, dro jeg på hytta på Hvaler med søsteren. Det var øl, det var sommer, det var sol. Det var en fantastisk ferieuke! Minus det at jeg akutt fikk så vondt i begge hendene og armene at jeg holdt på å frike ut. Fikk tak i en lege på telefon, resept på smertestillende og legetime i Oslo om et par dager. Det ilte smerter gjennom armene, fra fingrene og opp til skuldrene og jeg mistet funksjon i hendene. Jeg har aldri tenkt over hvor mye jeg bruker hendene før, og hvilken klaustrofobisk følelse det er å ikke kunne bruke dem som normalt.
Legen tok noen tester og konkluderte med at jeg hadde Karpaltunnelsyndrom i begge håndledd, i tillegg til musesyke i høyre arm og triggerfinger på høyre hånd. Beskjeden var å fortsette med smertestillende / betennelsesdempende, bruke skinner og pause gitarøvingen en stund. Hvis det ikke blir bedre, er det en forholdsvis enkel operasjon å fikse det, sa legen.
SAY WHAT?
En operasjon i håndleddene kommer ikke på tale før tidligst 9. september. Men jeg må ta dette litt på alvor, så jeg har knapt rørt gitaren de siste 4 ukene. Snakk om innspurt!
Jeg møtte en kompis i lunsjen i dag og han var løsningsorientert. «Lær deg å spille med tærne» foreslo han. Han visste om en som spilte horn med tærne, og da burde det være en smal sak for meg å spille gitar med tærne også. Men lar det seg gjøre på 50 dager, tro?
Du kan jo også droppe å spille gitar, og bare bruke gitaren som munnspillstativ – og så spiller du munnspill i stedet! Og det er jo enda en kjempegod ide, selvfølgelig – men igjen – kan jeg lære meg å spille munnspill på 50 dager?
Du kan jo håpe det er en del bråk og kanskje også veiarbeid utenfor konsertlokalet, trøstet han. Mhm. Får kanskje alliere meg med noen i veivesenet for sikkerhets skyld.
Men tilbake til spørsmålet mitt. Ser jeg stressa ut? Jeg syns ikke det. Jeg ser for øvrig aldri stressa ut. Eller jo, det gjør jeg. Når jeg står på flyplassen i New York og passet ligger i hotellsafen, da kan ALLE se at jeg er stressa. Men jeg pleier ikke å se stressa ut, selv om jeg er stressa. Så spørsmålet er heller;
ER jeg stressa? Pøh, over denne lille setbacken halvannen måned før gitarkonsert? (Stivt smil). Det er litt kjedelig å måtte pause gitarøvingen akkurat nå, det innrømmer jeg. Men sannheten er at jeg ikke stresser med det; jeg gleder meg like fullt!
Jeg mistenker at det å fylle 50 gjør to ting med meg. Kroppen forfaller åpenbart fullstendig, noe som ikke er bra.
Det blir lettere og lettere å gå inn for å ha det gøy underveis, i stedet for å fokusere på prestasjonen. Noe som er bra.
Gitarkonsert blir det!
Historien «Marianne lærer seg å spille gitar, får det enkelt til og leverer en enestående konsert» er ganske kjedelig.
Historien «Marianne prøver å lære seg å spille gitar, møter noen hindre på veien, og ingen vet hvordan dette skal gå?» er mer spennende.
Dramaturgi er viktig, ikke sant? Og en ting skal jeg ha;
I aim to please!
