Gi meg en C, gi meg en D, gi meg en G. Hva får vi da? Ikke noe jeg skal spille på gitarkonserten min, tydeligvis.
Livet er ikke for pyser. Ikke å prøve å lære seg å spille gitar heller.
Nå har jeg kommet gjennom «All Eyes on You». Det betyr ikke at jeg er klar for konsert med den sangen. Det betyr bare at nå har jeg lært hvordan det skal gjøres, og forstår hvordan det skal gjøres. Så gjenstår bare å gjøre det. Å øve og øve og øve til den sitter. Og til den høres bra ut. Før All Eyes on You øvde jeg på Scarborough Fair. Don´t get me started. La meg bare si at nå var jeg skikkelig klar for noe lett.
Jeg har vært litt stressa i det siste. Det har ikke vært fri-luker i kalenderen, det har ikke blitt nok tid til øving eller noe tid til å bare ligge og stirre i taket. Dessuten har jeg slitt med øyebetennelse og det har vært opptil flere grunner til at jeg følte for å få litt pusterom. Så; kan jeg få noe LETT, takk – spurte jeg gitarlæreren. Absolutt, sa han og trakk frem Joni Mitchell sin Both Sides Now. Kult, tenkte jeg, den er utrolig fin og dessuten har jeg spilt den før. Den fins nemlig på nettsiden «Ultimate Guitar», der ligger en versjon i G-dur med akkordene G, Am og C. Og de akkordene kan jeg spille lett som bare det. Haha, så vidunderlig dust jeg er. Det teller selvfølgelig ikke når jeg har spilt den sangen i standard tuning med enkle akkorder og med en helt random rytme. Nei, hvis låta skal med på konserten, så skal det låte som originalen, må vite!
Første steg mot at det låter som originalen, innebærer å stemme om gitaren til en D-dur. Stemme om gitaren, liksom. Det høres kanskje veldig lett ut, men å si til meg at jeg skal forandre E til D, G-en til en Fiss og H til en A, bringer frem samme gråtetrang som da noen prøvde å lære meg prosentregning på skolen. «Kanskje jeg er litt tungnem», stotret jeg. Gitarlæreren svelget og smilte tappert.
Det ble ikke bedre da jeg så navnene på akkordene jeg må lære meg. Gadd2, Aadd4, og A7sus4 i to forskjellige versjoner. Og mine naive tanker om at her er det bare å strumme opp og ned som jeg lyster, svant da gitarlæreren introduserte rytmen og hvor akkord-skiftene skulle være (sliter fortsatt med å forstå det, selv etter å ha hørt låta ca 300 ganger). Capo på 4. streng. Got it… Én ting nailer jeg faktisk, og det er det aller første anslaget (hør på det, det er ganske fint); en åpen D der tommelen triller over alle strengene – dette er angitt av en krøllestrek foran notene. Det er også noen krokodillemunner under noen av notene på notearket, det betyr at jeg skal spille dem ekstra hardt. Tror ikke jeg er klar for noen teorieksamen i musikk.
Joni Mitchell har flere forskjellige versjoner av Both Sides Now. Men jeg er ganske sikker på at vi velger å gjøre den vanskeligste. «Må ha levd noen år for å gjøre denne låta troverdig» sa gitarlæreren min. Og la til at jeg absolutt kunne komme unna med det nå. Levd noen år, har jeg. Komme unna med denne, det vil vise seg. For øvrig kunne jeg ikke vært mer fornøyd med læreren. Han pusher meg sånn akkurat passe langt inn i ubehag, før han bringer meg tilbake til at det bare er gøy. Og jeg har jo faktisk «lært» to vanskelige sanger allerede.
«Det er i ubehag at endring skjer», sier søsteren min. Og når jeg tenker meg om, så er det ofte ubehag knyttet til læring også. Endring og læring er kanskje to sider av samme sak? Jeg mestret jo etterhvert tilstrekkelig prosentregning til å komme meg gjennom mattefagene på skolen. Det føles absolutt vidunderlig når noe som har vært vanskelig, blir lett. Vi får ha tillit til prosessen…
«I´ve looked at <clouds / love / life> that way… it´s <clouds / love´s / life´s> illusions I recall; I really
don´t know <clouds / love / life> at all», synger Joni.
Jeg ser på gitaren min, og jeg ser på gitaren til læreren når han demonstrerer, og tenker:
I REALLY don´t know guitar at all.
(Ennå.)
BOTH SIDES NOW – Joni Mitchell
Rows and flows of angel hair
And ice cream castles in the air
And feather canyons everywhere
Looked at clouds that way
But now they only block the sun
They rain and they snow on everyone
So many things I would have done
But clouds got in my way
I’ve looked at clouds from both sides now
From up and down and still somehow
It’s cloud illusions I recall
I really don’t know clouds at all
Moons and Junes and Ferris wheels
The dizzy dancing way that you feel
As every fairy tale comes real
I’ve looked at love that way
But now it’s just another show
And you leave ’em laughing when you go
And if you care, don’t let them know
Don’t give yourself away
I’ve looked at love from both sides now
From give and take and still somehow
It’s love’s illusions that I recall
I really don’t know love
Really don’t know love at all
Tears and fears and feeling proud
To say, «I love you» right out loud
Dreams and schemes and circus crowds
I’ve looked at life that way
Oh, but now old friends they’re acting strange
And they shake their heads and they tell me that I’ve changed
Well something’s lost, but something’s gained
In living every day
I’ve looked at life from both sides now
From win and lose and still somehow
It’s life’s illusions I recall
I really don’t know life at all
It’s life’s illusions that I recall
I really don’t know life
I really don’t know life at all
