Evig min

Husker dere den aller første Home Alone-filmen? Der Kevin innser – først litt panikkartet, men ganske snart fullstendig frydefullt – at han har fått familien sin til å forsvinne? Det er rart hvordan hjernen assosierer. Det begynte med at jeg så de første episodene til den nye komiserien «Evig Singel» i går kveld. Da jeg snakket med en venninne etterpå, kom jeg i skade for å kalle serien for «Evig Din» og hun spurte litt ertende om det var en forsnakkelse som røpet en hemmeligholdt lengsel. Det førte til en…

Ingenting!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sukket jeg. Skriv et blogginnlegg, sa kollegaen min Tone. Jeg har ingenting å meddele verden, svarte jeg. Nettopp derfor, sa Tone. Jeg: Hun: skriv om Hjerte! Hjerte har vært på nach siden natt til 9. september, fnyste jeg. Hun har ikke ringt hjem engang, sa jeg med høy stemme og enda høyere skuldre. Hun trenger en oppstrammer, sa Tone. Hun trenger kjemisk rens, tenkte jeg. Og mamma har strikket nytt tøy til henne og allting! Jeg ropte og ristet på hodet samtidig. Det…

Ser jeg stressa ut?

I dag er det 50 dager til jeg blir 50. Det er over 300 dager siden jeg bestemte meg for å lære meg å (litt ordentlig) spille noen sanger på gitar og holde en liten gitarkonsert for et beskjedent utvalg familie og venner på 50-årsdagen. Jeg har alltid vært et skippertaksmenneske. Jeg har vært ganske god på å sette inn giret i siste fase, og har tenkt at dette velprøvde trikset vil redde meg denne gangen også. Ikke for å si at jeg ikke har øvd, det har jeg så…

Hva gjør Hjerte med personligheten min?

Hjerte spurte meg i morges: “Har jeg gjort noe med personligheten din?” Min lille rosa bamse har scrolla seg gjennom natta som vanlig, og kom over et intervju med en hjertetransplantert dame. Intervjueren spurte om hun merket noen forskjell på personligheten etter å ha fått nytt hjerte. Svaret var entydig ja – og utelukkende positivt. Jeg vurderte å si til Hjerte at det ikke er helt det samme å få en rosa bamse inn i livet, som å få et nytt hjerte inn i kroppen. Men den diskusjonen orket jeg…

Angående i går kveld

Det var han Jens som spurte. Om vi ikke ville sitte i lag med dem, i stedet for å balansere på de høye barkrakkene. Vi var ikke vanskelige å be over i sofagruppen, selv om vi kunne se at Jens kanskje hadde fått en 5-6 halvlitere for mye. Jens satt der sammen med sin kjæreste gjennom 27 år, Deniz. Det viste seg å være en spøk. De var slett ikke sammen. Faktisk kjente de ikke hverandre i det hele tatt, men begge hadde altså tatt turen ut i Oslo sentrum…

For en idé!

Van Tilburg og Igou kan mene hva de vil. For meg er kjedsomhet ofte mer intens i negativ styrke enn «moderat». Og det leder meg ut i en rekke pussige prosjekter, for å bøte på kjedsomheten. Jeg trenger mål, jeg trenger prosjekter og jeg trenger åpenbart stadig å stå med begge beina godt planta utenfor komfortsonen. «Kjedsomhet er en moderat negativ følelse, forbundet med lav aktivering, lav opplevd utfordring, lav opplevd mening og lav oppmerksomhet.» – Van Tilburg og Igou (2017a) I sommer fikk jeg mitt første sjokk i møte…

Tøys mer – lev bedre!

Jeg var midt i et Teams-møte da telefonen ringte og displayet viste «Mamma». Det er ikke særlig ofte hun ringer midt i arbeidstiden, så jeg skjønte at det måtte være noe viktig. Jeg unnskyldte meg, muta lyden og svarte telefonen. Fikk bekreftet mistanken. Dette var viktig. «Når det ringer på, må jeg ta en liten pause i møtet, jeg må ha 5 minutter med mamma og pappa. Det er viktig!» sa jeg til kollegaen min. «No problem», sa hun. Etter en liten stund ringte det på. Hjerte og jeg åpnet…

Trenger du også et komma?

Jeg gråt i hele natt. Nå gråter jeg ikke lenger. Men at jeg skulle slutte å gråte, det hadde jeg ikke så mye tro på i natt. Da føltes det litt mer sånn: Jeg gråter. Punktum. Men i realiteten var det litt mer sånn: Jeg gråter, komma….   Og sånn er det jo ofte her i livet. Det meste går over. En eneste dag skal vi dø, alle andre dager skal vi leve. Det vil være gode dager og det vil være dårlige dager. Ræva, ulidelige drittdager. Noen ganger blir livet…