Hva gjør Hjerte med personligheten min?

Hjerte spurte meg i morges: “Har jeg gjort noe med personligheten din?”

Min lille rosa bamse har scrolla seg gjennom natta som vanlig, og kom over et intervju med en hjertetransplantert dame. Intervjueren spurte om hun merket noen forskjell på personligheten etter å ha fått nytt hjerte. Svaret var entydig ja – og utelukkende positivt. Jeg vurderte å si til Hjerte at det ikke er helt det samme å få en rosa bamse inn i livet, som å få et nytt hjerte inn i kroppen. Men den diskusjonen orket jeg rett og slett ikke ta så tidlig om morgenen.  

Så jeg tenkte meg litt om.  

Mange tror at jeg har hatt Hjerte med meg siden barndommen, men det stemmer jo ikke. Det var på en Tivolitur til København sammen med mamma og søsteren min, at Hjerte ropte på meg fra innsiden av vinduet på Build-a-bear-butikken. Hvis jeg skal tippe hvor gammel jeg var, så tipper jeg ca 35. Hjerte blir litt sur når jeg ikke kan si akkurat hvor gammel hun er, men slår seg til ro når jeg sier hun er tidløs.  

Det er ikke så lett å beskrive Hjerte. Hun går fra søt til bølle til diva, fra uskyldig til drøy, fra lat til hyperaktiv, fra beskjeden til festens midtpunkt. Hennes dager som maskot for et rugbylag er over. Hun er ikke lenger på talefot med kapteinen. Det vil si, han er ikke lenger på talefot med henne. Ingen av dem vil si hva det handler om, men når han er besøk overser han henne fullstendig og snakker om alt som er blått, og som han er veldig glad i.  

Hjerte har levd et eventyrlig spennende liv og er vant til action, og det var ikke et spørsmål om hun skulle være med, da jeg endelig kunne flytte fra hjemmekontor til ny arbeidsplass i Oslo sentrum. Jeg tok henne ikke med, altså – er du gæren, det blir jo ingen arbeidsro – men tror du ikke hun fulgte etter meg på den rosa scooteren hun fikk av mamma og pappa? Og hva tror du skjedde da hun først var der? Hun flørta selvfølgelig med alle i kjent stil og hadde snart en ny bestevenn som sa at selvfølgelig skulle Hjerte være med fast på jobb!  

Hjerte er så kry at hun overnatter der også, og nå vet jeg aldri hvor hun er når jeg kommer om morgenen. Mye av tiden er hun inne hos sin nye bestevenn. Av og til er det tydelige spor etter fest. Noen ganger er scooteren fortsatt varm, så hun har nok være ute og burna. Ofte lukter hun øl. Hun har begynt å trene, så titt og ofte tar hun pull-ups fra taklampa, og noen ganger henger hun seg selv i skammekroken. Den ene dagen er det glitter og stas, den neste er det den utslitte rugby-drakta, etterfulgt av to dager med buff, og den styles på alle tenkelige måter. Når jeg har hjemmekontor, sender bestevenninna meg snapper og holder meg oppdatert (og muligvis ansvarlig).

Hjerte blir fort lei av klær, og er utrolig heldig som har mamma og søsteren som syr og strikker.Nylig har hun fått et Miami Vice-inspirert ensemble av mamma, dette vet jeg hun kommer til å bo i om sommeren. (Bortsett fra når hun løper rundt med rumpa bar, det er jo heller ikke uvanlig). Hun føler seg ikke som en Miami-Babe, altså. Hun føler seg som selveste Don Johnson. Riktignok ble buksa mer som tights enn flowy pants, det er vel naturlig med en liten vektøkning etter at rugbydagene er over. Så mamma fulgte opp med å sy en svart bukse med litt mer vidde i beina, denne fikk Hjerte i går. Jeg har aldri sett Hjerte se så “voksen” ut før. Det blir nok svart bukse fremfor rosa kjoler på cocktailparties fremover. Dessuten fikk hun en nydelig strikkegenser som hun kan ha på seg hvis det blir litt kjølig på verandaen i påsken. For ute sitter vi uansett! Hjerte har helt siden starten vært et familieanliggende (hviskende med veeeeeldig lav stemme: en familiespøk).

Noen ganger spiller Hjerte ukulele. Hun gjør en strålende versjon av Somewhere over the Rainbow. Det er ikke umulig at hun varmer opp for meg på gitarkonserten i september, hvis hun fortsetter å øve like bra som nå. Hm. Det slo meg når jeg skrev det. Kanskje hun skal være hoved-giggen, hun øver faktisk mer enn meg.  

Det har blitt en greie nå, når folk kommer innom kontoret – de kikker liksom litt ekstra for å se om de kan finne Hjerte. Jeg krysser alltid fingrene for at de ikke finner henne i altfor kompromitterende situasjoner.

Men tilbake til spørsmålet; gjør Hjerte noe med personligheten min?  

Nei.