Jeg har spilt gitar!
Spilling er ikke øving, sier ekspertene.
Dessuten, for å si som fenriken i Kompani Lauritzen:
“Det er ikke aktiviteten vask vi er ute etter, det er resultatet reint vi ønsker.” – Fenrik Aker.
Som med så mye annet, så er det disiplinen som er problemet.
Nylig hadde Victoria og jeg den aller første «ordentlige» øvingen sammen, på Øvingshotellet. Det er ikke bare-bare å øve på samkjøring av gitar og sang heller. Det forutsetter jo at jeg spiller gjennom sangen uten stopp, og uten å komme så langt ut på viddene at det ikke er mulig å hente det inn igjen.
Fortsatt litt å gå på, si.
Vi startet med en sang som ikke har noen vanskelige akkorder, bare en litt morsom miks av 4/4 og 2/4 takter; Rolling Stone med Lainey Wilson. Kan det låte nokså bra innen et halvt år? Her har jeg faktisk trua! 😍
Så spurte jeg om Victoria ville prøve å synge Both Sides Now, selv om gitaren ikke sitter helt. Den har vel ikke mer enn en svak knekk i knærne, om jeg skal være ærlig. Og ja, det ville hun! Men da jeg skulle stemme om gitaren til Joni Mitchell-klang, røyk den hersens G-strengen. (Det er vel unødvendig å presisere, på gitaren.)
Betuttet ruslet jeg ned i resepsjonen på Øvingshotellet og spurte om de hadde noen tips til hvor jeg kunne fikse det relativt raskt? Jeg skulle selvfølgelig bare holdt tåta, men kom til å røpe hvordan det skjedde. Men hvordan kan strengene ryke når du stemmer strengene nedover? undret eksperten høyt.
Jaa… nølte jeg (mens jeg tenkte potatoe/potato – nedover/oppover).
Jeg så ingen annen utvei enn å smile fårete, og late som om det var noe han ikke forstod. Jeg presset kjevene så hardt sammen i det smilet, at jeg tror tenna ble kortere.
Servicen på Øvingshotellet er helt utrolig. Til tross for åpenbar vantro, trådte eksperten til og byttet den røkne strengen i en fei. Kortvarig lykkelig, vendte jeg tilbake til øvingsrommet og Victoria.
Vi prøvde oss på Both Sides Now, Scarborough Fair, Vincent, All Eyes on You og I might.
Det gikk ikke særlig bra.
Altså, Victoria synger nydelig uansett hvilken sang vi tar for oss, men det er jo ikke så lett å få flyt i det når hun må holde tonen like lenge som Axl Rose (Don´t cry), i påvente at jeg finner ut hvor i alle dager jeg er i notearket – og kanskje aller viktigst – på gitaren.
Jeg ser to mulige utveier her. Enten så tar øvingen seg opp.
Steike, når jeg skrev den siste setningen, så jeg helt tydelig “fenriken” i Kompani Lauritzen fremfor meg.
Tillat meg å omformulere.
Nå skjerpes greiene.
