Det var han Jens som spurte. Om vi ikke ville sitte i lag med dem, i stedet for å balansere på de høye barkrakkene. Vi var ikke vanskelige å be over i sofagruppen, selv om vi kunne se at Jens kanskje hadde fått en 5-6 halvlitere for mye. Jens satt der sammen med sin kjæreste gjennom 27 år, Deniz. Det viste seg å være en spøk. De var slett ikke sammen. Faktisk kjente de ikke hverandre i det hele tatt, men begge hadde altså tatt turen ut i Oslo sentrum en fredag kveld, alene. Og nå satt de der og så ut som to bestevenner. En fra Nord-Norge, en fra Tyrkia. Det er sånt som får meg til å elske Oslo. Velkommen alle sammen. Kom som du er og vær den du er. Du vil ikke sitte lenge alene.
Enn så “vidunderlig oppmerksom” Jens var, kunne jeg ikke unngå å legge merke til bachelor nr 3, som stod ved søylen og søkte øyekontakt. Jeg møtte blikket og smilte. Danse? mimet han. Vi var på et sted med livemusikk og danseglade mennesker. Og til tross for at jeg hele kvelden hadde insistert på at jeg ikke danser, så var det noe med Sørlendingen som gjorde at jeg ombestemte meg. Jeg har ikke danset den type pardans siden, tja, nei, det kan jeg slett ikke huske. Det var kanskje ikke Skal vi danse-faktor over opptrinnet, men det var i hvert fall et forsøk på å danse samtidig på en koordinert måte. Jeg tror han var god til å føre, gøy var det i alle fall.
Ettersom «nylig voldtekt i Tollbugata», var det ikke snakk om å gå alene til bussen da vi skulle hjem. Akkurat som om det er noe tryggere å bli fulgt av en helt fremmed fyr med sørlandsdialekt. Først fulgte vi venninnen min. Så fulgte vi meg. Jeg avslo høflig å bli med på hotellrommet. No hard feelings, det må jo være lov å prøve seg. Skal vi heller sitte ned litt og prate om hvordan vi egentlig har det mens vi venter på at bussen min kommer, spurte jeg. Og Sørlendingen ble med på notene. Vi rakk ikke mange ordene før det kom en kar med et blodig sår i tinningen og en promille på nivå typ fyllearrest, tilsynelatende aggressivt mot oss.
Å, nei, tenkte jeg. Orker ikke noe ypping til slåsskamp nå. Men den som møtte fordommene sine i døra, det var meg. For den ustø mannen kunne dele at han var sjaman, og at han la merke til at gudene hadde spunnet en (for oss andre usynlig) sky over hodene til meg og Sørlendingen der vi satt. Dette var et tydelig tegn på at vi hørte sammen. Budbringeren følte sterk trang til å dele en joik om vår fremtidige kjærlighet med oss. Var det OK? Vi mente han heller skulle dra til legevakta og sy det blødende såret i hodet, men han blånektet. Joiken, som han lastet ned fra oven i sanntid, presset på og kunne ikke vike for usselt sårstell.
Og så ga mannen seg til å joike. Det var som å være publikum på Stjernekamp. Det var som om den litt uhåndgripelige fremtoningen foran oss ble forvandlet til en magnetiserende artist. Han hadde en voldsom stemme og bød på toner som traff sjelen. Han var bare én mann, men følelsen jeg fikk var den samme som om jeg hørte nattjoiken til koret i videoen under (fullstendig gåsehud fra 2:15, se/lytt fra start).
Jeg kunne ikke hjelpe for det, jeg akte meg litt nærmere og hvilte hodet på skulderen til Sørlendingen. Han tiltet hodet sitt så det hvilte på mitt. Så satt vi der på Jernbanetorget midt i folkemengden og midt i natten, og tok i mot joiken fra den forslåtte og fulle sjamanen. Det høres kanskje merkelig ut, men det var et livgivende øyeblikk.
Veldig veldig VELDIG tusen takk, sa vi begge før vi gjentok oppfordringen om å oppsøke legevakt. Sjamanen sjanglet av gårde i retning av taxiene. Så holdt Sørlendingen meg med selskap til bussen kom.
I det jeg stilte meg i kø for å gå på bussen, spurte han; tror du vi noen gang ses igjen?
Nei, sa jeg.
I morgen flyr du hjem til det blide Sørland og finner ut av hva du enn må finne ut av der. Og jeg… jeg skal øve på gitar. Forresten, sa jeg – og pekte på lokalene i Strandgata, rett over veien for busstoppen – så skal jeg ha konsert der 8.9.2023.
Vil du at jeg skal komme på konserten? rakk Sørlendingen å spørre mens jeg gikk ombord.
Det sa jeg ikke, svarte jeg.
Så snurret hjulene på bussen rundt og rundt.
