Brent barn skyr ilden, heter det. Forrige gang jeg ble presset inn i en teamleder-rolle, ble slutten på en ellers vidunderlig periode i arbeidslivet. Jeg sverget på at jeg aldri mer skulle bli leder for noen eller noe som helst. Men etter noen år i JobLearn, var det noen som hadde andre tanker. Jeg sa nei på den eneste måten jeg vet hvordan å si nei, og befant meg snart i rollen som teamleder. Putin! (Altså, ikke den russiske presidenten, men et fransk ord som beskrev skrekken rundt min nye rolle). Det gikk for så vidt greit nok da jeg ennå var på et kjent tiltak (Mestring og Arbeid), men i mars 2020 skulle vi plutselig starte opp et nytt Oppfølgingstiltak i Oslo.
Jeg hadde nokså god selvtillit i rollen som veileder. Jeg hadde liten selvtillit i rollen som teamleder. Finnes det noe verre enn å være mellomleder, egentlig? Det heter dritten i midten for en grunn. Føringer ovenfra du må forholde deg til, uansett hva. Behov og ønsker fra gjengen din, som du så gjerne vil innfri – men kanskje ikke har mulighet til. Dessuten… hvis du tror at det er lett å være liksomleder for en gjeng individualistiske veiledere med glødende hjerter og brennende engasjement, så kan jeg til sammenligning si at det var enklere å plukke førsteklassinger ned fra gardinene i mattetimen da jeg prøvde meg som lærervikar «mellom jobber».
Men jeg hadde verdens beste støtte og sparringspartner i kollega Hanna, som var med fra starten. Hadde det ikke vært for Hanna og hennes faglige og sosiale støtte, samt fandenivoldske humor, så hadde det ikke gått, dette her. Hvordan skulle jeg bli trygg i lederrollen? Jeg fikk tips og råd fra Line Jeanette, min nærmeste leder. Og jeg gikk inn for å samle «best practice» fra mange ulike hold – familie, venner og bekjente med lederstillinger, coacher (livet generelt og sport), og ikke minst de som snakket om ledere som enten utmerket seg fordi de var gode, eller fordi de var ræva.
Sakte, men sikkert fant jeg min greie. Og dersom jeg noen gang skulle finne på noe så avsindig som å bli leder for noe eller noen igjen, skal jeg holde meg til greia mi.
Mariannes note to self for lykkelig teamledelse (takk til alle som har delt sitt «gull» med meg!):
- Først kommer «mind set». Deretter «skills». Alt kan læres med den rette holdningen, all verdens kompetanse duger ikke med feil innstilling.
- Vær veldig, veldig tydelig på hva vi skal oppnå og hvilke regler som gjelder.
- Utover dette; Full tillit til teamet. Det er uten unntak min erfaring at de som føler autonomi og frihet, har mye mer å gå på og leverer bedre
- Oppmuntre teammedlemmer til å ta pauser, ta litt fri innimellom, tenk på noe helt annet, gjør noe helt annet. Effektiviteten blomstrer!
- Alle er forskjellige. Bortsett fra noen MÅ-krav, la alle få gjøre jobben slik de gjør den best, der de gjør den best og når de gjør den best. Mangfold er mer enn kjønn og etnisitet.
- Eliminer frykten for å bli avslørt. Full åpenhet og deling i teamet om det som er vanskelig, det vi er redde for, det vi ikke får til. Ingen trenger å være redde for å bli avslørt, hvis vi bare innrømmer først som sist at vi ikke er verdensmestre. Det skal føles trygt å være på jobb, selv om dagene er krevende.
- En viktig verdi er ydmykhet. Alle har vi noe å lære, ingen er hevet over de andre. Det er summen av alles bidrag som får oss til målet.
- Ros, ros og atter ros. Men ikke av den generelle typen. Konkret ros, stadig ta kollegaene på fersken i å gjøre noe bra!
- Tilgjengelighet, tilstedeværelse og støtte. Så mye som trengs. Og litt til.
- Opparbeide masse masse kunnskap selv og opprettholde vilje/driv til å lære mer og utvikle oss. Min jobb har i stor grad handlet om å tilrettelegge for en enklest mulig hverdag for veiledere i mylderet av rammer og krav (som for øvrig ikke er for pyser).
- Godt humør, masse humor. Bjuda på.
- I got your back. Jeg er dritten i midten. Lay it on me.
Et teammedlem skrev i en e-post:
«Du er heiagjeng og trener, du er hoggestabbe og dundyne.»
Hørt noe så vakkert? Hjelmen har vært god å ha noen dager. Men å få lov til å ha den tilliten at kollegaene kan frese, gråte, fråde og prompe foran deg, er jo egentlig bare en kjærlighetserklæring! (Jeg er naiv, derfor lever jeg!)
Det har vært pandemi og unntakstilstand i begge disse årene. For en som bor alene og tidvis kjenner litt på ensomheten, betyr jobben – og ikke minst folka på jobben – ekstremt mye. Det har vært mange krevende dager, og det har vel vært noen få dager jeg har kjent på lysten til å gi opp. Men da har teamet vært der og løftet. Og det å ha noen å kjempe sammen med, som stiller opp for hverandre og stadig minner hverandre på hvorfor vi gjør det vi gjør, det er helt magisk. Og med denne magien har Spesialstyrken (som jeg liker å kalle teamet), levert rekordresultater.
Det er selvfølgelig ikke lettelsen av å endelig bli kvitt dem jeg kjenner på. Jeg føler meg helt trygg på at det er gjensidig kjærlighet mellom meg og teamet. Nei, det jeg kjenner på er en dyptfølt lettelse over erfaringen jeg fikk av å mestre å være teamleder. At en tidligere negativ erfaring for meg, kunne ende opp så bra! Og så er det jo typisk da, at når det endelig går så det suser, resultatene har aldri vært bedre og alle trives med hverandre, så kommer det en ny mulighet jeg ikke kan si nei til.
I går var det «surprise avslutningsparty» for meg på jobb. Det er ikke mange ganger siden oppstarten i 2020 at vi har vært så mange på kontoret samtidig. Vidunderlig, var det. Jeg blir faen meg bitter om det blir fritt frem for fysisk tilstedeværelse på jobb igjen til uka! Jeg fikk så fine gaver, jeg fikk så fine ord, jeg fikk så fin musikk og underholdning, jeg fikk så gode KLEMMER, latter og vanvittig god stemning. De fikk noen tårer.
Det er ikke bare-bare å bli så glad i folk. Heldigvis har jeg skikkelig sansen for – og 100 % troen på – Aron, som kommer inn som ny Avdelingsleder. Det kommer til bli helt supert å fortsette samarbeidet med både han og teamet – og dessuten få mer kontakt med alle kollegaer over hele landet.
På mandag begynner jeg nemlig som Fagansvarlig Opplæring og Utvikling og skal jobbe sentralt i JobLearn AS, med flotte kollegaer i fagavdelingen som jeg kjenner fra før og vet at jeg trives med. Jeg gleder meg masse!
Først skal jeg bare trekke pusten veldig dypt og blunke hardt noen ekstra ganger og ta inn over meg at det er slutten på nok et veldig spesielt, rart, vakkert og utrolig betydningsfullt kapittel i livet.
Tusen takk til Line Jeanette, min nærmeste leder i nåværende rolle, som hadde troen på meg og pushet meg til å prøve dette med teamledelse igjen. Hun har vært utrolig raus med rosen, hun har vist meg stor tillit og gitt meg frihet til å vokse og utvikle meg, og lært meg kunsten å ha is i magen. Hun har hatt en ukuelig tro på at løsningene kommer, selv når man ikke engang kan skimte dem i det fjerne. Det har holdt magesåret i sjakk.
Tusen takk til verdens beste teammedlemmer, både de som står igjen, og de som har vært innom disse to årene, det er dere som har spilt meg god.
Jeg er så takknemlig.
Salute!
#Spesialstyrken-i-mitt-hjerte
