Jeg gråt i hele natt.
Nå gråter jeg ikke lenger. Men at jeg skulle slutte å gråte, det hadde jeg ikke så mye tro på i natt. Da føltes det litt mer sånn: Jeg gråter. Punktum. Men i realiteten var det litt mer sånn: Jeg gråter, komma….
Og sånn er det jo ofte her i livet. Det meste går over. En eneste dag skal vi dø, alle andre dager skal vi leve. Det vil være gode dager og det vil være dårlige dager. Ræva, ulidelige drittdager. Noen ganger blir livet så vanskelig at noen ser det å avslutte alt som et alternativ. Det er noe av det tristeste jeg vet om. Og på grunn av personlig erfaring som pårørende, er jeg interessert i emnet. Jeg snublet helt tilfeldig over den brasilianske filmen “Drømmeselgeren” på Netflix, og ble nysgjerrig av sammendraget:
“En desillusjonert psykolog prøver å ta livet sitt, men så utvikler han et vennskap med en uventet redningsmann som lærer han en ny måte å leve på.”
Det er ingen hemmelighet at jeg elsker filmer som handler om utvikling av uventede vennskap!
Riktignok kan ikke denne filmen måle seg med De Urørlige (min personlige mening), men Drømmeselgeren hadde noen poenger verdt å få med seg.
Psykologen står på avsatsen i 31. etasje, klar til å hoppe og ingen ser ut til å kunne snakke han bort fra det. Inntil en boms slutter seg til han på avsatsen.
“Du kan ikke gjøre noe for meg” sier psykologen.
“Jo, jeg kan selge deg et komma” sier bomsen. “Et komma, så du kan fortsette å skrive historien din.”
Om dette var alt jeg så av filmen, så hadde jeg likt den godt. Bare på grunn av denne setningen. Jeg gikk rundt og tygde på den i mange dager. Det som er så fint med et komma, er at du ikke vet hvor setningen er på vei før du kommer til punktum. Du kan gi deg selv en liten, men viktig pause, før du skriver videre. Setningen og historien kan jo ta helt nye vendinger!
Jeg begynte også å tenke på boken av Paulo Coelho som jeg leste for mange år siden og en stund hadde som favoritt. Veronika vil dø. Jeg lover, HELT ÆRLIG, jeg setter meg ofte som mål at jeg skal se litt flere koselige eventyrfilmer eller romantiske komedier , men av en eller annen grunn syns jeg ofte det blir så kjeeeeeedelig. Det er de mer alvorlige temaene som inspirerer meg. (Et hederlig unntak er 90-talls-filmen «How Stella got her groove back» som jeg så nå i romjulen, jeg ble faktisk såpass inspirert at jeg aner en Tinder-profil på nyåret!)
“Veronika er ung og vakker og har alt. Likevel er hun ikke lykkelig, noe mangler i livet hennes. Hun bestemmer seg for å dø og tar en overdose sovetabletter, bare for å våkne litt senere på nærmeste sykehus. Der blir hun fortalt at selv om hun er i live, har hun bare noen få dager igjen å leve.”
Tablettene har gjort så stor skade på indre organer, at hun ikke kan reddes. Og hva skjer da? Oi, plutselig forelsker hun seg i en annen pasient, plutselig oppdager hun det gode og vakre i livet og verden, plutselig får hun lyst til å leve.
Spoiler alert:
Det er ikke sant, det legen sier. Han gjør et eksperiment for å se om han kan vekke livsgnisten i henne. Og lykkes.
Livet er ubarmhjertig på den måten at vi ikke har kontroll på hva som rammer oss. Med unntak av de tragiske tilfellene der noen rammes av uhelbredelig sykdom, har vi likevel stor påvirkningskraft på hvordan vår historie skal utvikle seg. Men det er ikke så lett å tenke på det, når vi er i en ressurssvak tilstand.
Rett før jul holdt jeg en workshop om selvledelse. Jula er tøff for mange, også for deltakere på et arbeidsrettet tiltak, med arbeidsledighet, vanskelig økonomi, lite jobbhåp, lav mestringsfølelse og redusert selvtillit.
De fleste vet hva slags ledere de ønsker seg, men er vi bevisste på hvordan vi leder oss selv? Det er tross alt bare oss selv vi henger med 24 timer i døgnet.
- Tillater vi oss å drømme?
- Setter vi oss konkrete, små nok mål, for å kunne nærme oss drømmen?
- Kjenner vi våre egne, personlige verdier? Vet vi hva som virkelig driver oss og gjør at vi velger eller velger bort det vi gjør?
- Er det måter vi kan tilrettelegge for bedre fysisk helse?
- Er det måter vi kan tilrettelegge for bedre psykisk helse?
- Kjenner vi våre indre og ytre sabotører og vet hvordan vi kan håndtere dem?
- Kjenner vi våre indre og ytre hjelpere og vet hvordan vi kan dra fordeler av dem?
- Tror vi på noe eller noen utenfor deg selv?
- Klarer vi å romme alle følelsene våre?
- Vet vi hva som motiverer og inspirerer oss?
De færreste kan svare ja på alt dette. Gruppen som jobbet med temaet mente at alle punktene var viktige og syntes det var vanskelig å bare skulle velge ett punkt å jobbe videre med. Selv sliter jeg litt med å drømme. Noen ganger tenker jeg også at jeg kan engasjere meg mer i noe utenfor meg selv. Noen bekjenner seg til en tro, andre har et brennende engasjement for en politisk sak. Jeg tolker punktet også som å virkelig føle tilhørighet og fellesskap med andre, slik at deres gleder og suksesser kan løfte meg på dager jeg selv ikke kjenner meg verken glad eller særlig vellykka. Jeg gjør det absolutt i en viss grad. Kanskje kan jeg gjøre det mer. Tilrettelegge for bedre, fysisk helse? Hell yeah. Nytt prosjekt på trappene.
Skuespiller Joseph Gordon-Levitt har en fin TED-talk, der han snakker om oppmerksomheten du får versus oppmerksomheten du gir. På engelsk heter the “The attention you get” og “The attention you pay”. Hm, det er litt forskjell på “get” og “pay”, tenkte jeg da jeg så videoen. Er det lettere å få oppmerksomhet, enn å gi oppmerksomhet? Er det mer verdi på oppmerksomheten du gir, derav uttrykket å “betale” for den? Det kan skje mye positivt når vi GIR (eller betaler) oppmerksomhet.
Skuespilleren gir eksempler på hvordan han blir mye mer kreativ når han gir oppmerksomhet, enn når han selv søker oppmerksomhet. Og dette er vel en av kjernene til at impro-teater lykkes? Fokus på medspilleren, ikke deg selv. Det blir bedre historier av det.
Til jul fikk jeg boken Kamerakuren av Dr. Torkil Færø. “Kan du bedre livskvaliteten ved å ta bedre bilder?” Ja, mener forfatteren. En skikkelig spennende bok som jeg gleder meg veldig til å lese, og ikke minst til å gjøre fotooppgavene som følger med. Ett poeng (blant mange verdifulle!) er at det er vanskelig å være i vonde minner eller bekymring om fremtiden, når all din oppmerksomhet rettes mot å ta et godt bilde her og nå.
Så, hva er det egentlig jeg babler om? Jeg er jammen ikke sikker, men hvis noen får noe ut av det, supert. Jeg skrev vel egentlig mest for meg selv, for å tvinge meg til å flytte mitt eget fokus.
Grunnen til at jeg gråt i natt er at deler av jula har vært et lite smertehelvete, med intense plager i rygg og bein. Så jeg var utslitt, bekymret, hadde vondt, fikk ikke sove, hata noe sånn inn i gamperæva at jeg er alene på netter som dette og bekymret meg for hvordan dagene fremover skulle bli. Punktum. Altså, jeg tenkte punktum. Og repeterte katastrofetankene. Punktum. Men selvfølgelig var det også der et komma!
Nå har jeg fått lindrende medisin, time til MR, oppfølging av kiropraktor og masse trøst både fra helsevesen, familie og venner, og jeg gråter ikke lenger.
Kanskje kommer det noen flere tårer før jeg er kvitt faenskapen, men jeg setter ikke punktum, (komma) for i morgen skal jeg uansett feire nyttårsaften med gode venner og jeg tillater meg å drømme om en smertefri dag og jeg gleder meg til å sprette den rosa, alkoholfrie fruktchampagnen sammen med folk jeg er glad i. Og så er jeg tross alt uendelig takknemlig for at jeg kan fortsette å skrive historien min i et nytt år.
Ferdig snakka.
Ferdig snakka?
Ferdig snakka, for nå.
