Hvordan beskriver du deg selv? Det er ikke så lett å sette ord på det, er det vel? Hvordan beskriver andre deg? Syns du at de treffer?
La meg dele et a-ha øyeblikk med tanke på hvordan jeg fortsatt tenker på meg selv, og hvordan andre ser meg. Det skjedde på jobb for noen år siden. Jeg uttalte – helt uten ironi – noe sånt som: «Jeg er jo ganske beskjeden». Kollegaen min satte nesten kaffen i halsen. «At det var??!!». Jeg tenker fortsatt på meg selv som litt sjenert, beskjeden, stille og ikke så glad i oppmerksomhet, for det er det bildet jeg har av meg selv gjennom oppveksten.
Jeg kastet opp (for real) da jeg fikk beskjed om at jeg måtte si en setning høyt på juleavslutning på barneskolen. Det er sånn jeg husker meg.
Men så finner jeg bilder som det her. Gry Jannicke Jarlum, min barndoms helt. Selvfølgelig kledde jeg meg ut som henne på karneval på skolen. Mamma og pappa fikk tak i hundehalsbånd med nagler av en familievenn som solgte hundeutstyr. Skinnjakka var kanskje mammas. Og mamma sminka meg etter bildet av Jannicke. Jeg var 10 år gammel. Drømte ikke om å være Disney-prinsesse, liksom. Og jeg husker de blå cowboystøvlene med frynser. Til å ikke være glad i oppmerksomhet, ba jeg jammen om det.
Will Smith sa i et intervju at følelsen av å være fattig fortsatt sitter i kroppen, selv om han nå er styrtrik. Forestillingen om hvem vi er, kan (bevisst eller ubevisst) være hard å gi slipp på, selv om vi visselig forandrer oss med tiden.
«Du har en sånn behagelig ro å være rundt». Det er kanskje den komplimenten jeg mottar oftest. Og jeg blir kjempeglad for å høre det! Jobbvinduet (a.k.a. Mulighetsrommet) utvider seg og jeg sjekker om det finnes ledige stillinger som Illusjonist.
Rolig!!!
Jeg finner det interessant at jeg er så rolig utenpå, og så lite rolig på innsiden. Jeg lurer på hvorfor det er sånn. Samtidig vet jeg ikke hvordan jeg skulle uttrykke meg for å matche følelsene på innsiden bedre. Det er kanskje derfor musikk spiller en så stor rolle i livet mitt. La andre skrike og hoie og holde på, sett ord på alt det jeg føler og skrik det inn i øret mitt så kroppen resonnerer og endelig slapper av. Jeg forholder meg rolig, jeg. Lugn, bara lugn. (Lugn bara lugn er en perle av en låt av Marie Bergman, som absolutt fortjener en plass på spillelisten!)
Men allerede som 9-åring kunne jeg hvert eneste ord i låta Trouble («My Rock´n Roll Album», Jannicke 1982). Og med ekte innlevelse sang jeg:
I´ve never looked for trouble
But I’ve never ran
I don´t take no orders
From no kind of man
I’m only made out
Of flesh, blood and bone
But if you’re gonna start a rumble
Don’t you try it on alone
Som 10-åring ett år senere sang jeg med på «Savner deg» fra Jannickes andre album «Draculas datter», som om jeg hadde erfart de mest skjellsettende brudd. Kanskje tiden ikke er lineær?
Jeg kjenner at jeg savner denne råere siden av meg selv, og innser at jeg kanskje dypt der inne har behov for å være litt mer råtass enn min «beskjedne og rolige» aura skulle tilsi. Hvorfor lever jeg det så sjelden ut?
De beste opplevelsene i livet så langt, har utvilsomt vært de gangene jeg har fulgt hjertet og gitt fullstendig bengalakk i hva andre måtte mene om det. Når jeg er modigere, tøffere, litt mer badass, lar den lekne og risikovillige siden få mer plass, ikke tar ordre fra no kind of man og lever mer i takt med den innvendige motoren som SKRIKER at den er lei av å gå på halv maskin. Full speed, baby!!!! – uten å kunne si 100 % sikkert at det er «in the right direction». Det er DE øyeblikkene jeg lengter etter.
Jeg lever så A4, klaget jeg nylig til en venninne. Historien gjentok seg. Hun også satt kaffen i halsen. «Du??» Ja, jeg. Jeg som ikke egentlig er bundet av noe som helst, lever som om jeg er bundet på hender og føtter. «Gjør du??? Det virker ikke sånn utenfra», sa hun.
Så det føles vel bare sånn på innsiden, da. Lugn, bara lugn.
Alle disse tankene er resultat av en god og ærlig samtale med noen som delte av egne erfaringer i går. Noen ganger skal det bare noen ord til for å velte opp følelser og savn. Det gjør jævlig vondt. Men det gjør jævlig godt også.
Jeg savner deg intenst.
Deg, ja.
Og nesten like mye som jeg savner deg, savner jeg meg. Rettere sagt den versjonen jeg ble, i møte med deg.
Jannicke synger om savnet, The Pretty Reckless synger om zombietilværelsen. «Two thousand years I´ve been awake. Waiting for the day to shake». Begge rocker en look jeg digga som 10-åring (og la meg være ærlig, fortsatt digger). Og jeg sier som Tori Amos. «…. Sometimes I hear my voice. And it’s been here. Silent all these years.» (Legg til Tori Amos på spillelisten også!)
Savner deg – Jannicke
Du, nå sitter jeg her
Helt alene, uten deg
Aldri, aldri vil jeg glemme deg
Og det fine som var mellom oss
Jeg kommer til å savne deg
Og tenke på deg hver eneste dag
Jeg vet, jeg vet at nå
Er du helt nede, nede som meg
Hvor er du nå, og hva gjør du?
Har du det like vondt som meg?
Kommer du noen gang tilbake
For å søke etter meg?
Du, hvorfor var det så vanskelig
Hvorfor kranglet vi alltid
Hver eneste dag
Vi drømte om en bondegård
Der vi skulle bo resten av vårt liv
Jeg vet at du aldri kommer til å glemme meg
Jeg vet at du alltid vil elske meg
Jeg vet hva du føler nå
Når du hører min sang til deg
Du, du var en helt vanlig gutt
Og jeg var en artist
Du, du hadde det så vondt
Og ville slå ned alle som så på meg
Kjære, jeg forstår at det var vanskelig
For jeg jobbet jo alltid mens du satt hjemme
Tiden var kommet da jeg måtte
Ta et valg mellom deg og musikken min
Jeg vil ta føle deg, kjenne deg
Varmen fra kroppen din
Jeg vil ta på deg, ta på deg
Men nå er alt forbi
Savner deg, å Gud hvor jeg savner deg
Kom tilbake til meg, ellers kommer jeg
Zombie – The Pretty Reckless
I’m not listening to you
I am wandering right through existance
With no purpose and no drive
‘Cause in the end we’re all alive, alive
Two thousand years I’ve been awake
Waiting for the day to shake
To all of you who’ve wronged me
I am, I am a zombie
Again, again you want me to fall on my head
I am, I am, I am a zombie
How low, how low, how low will you push me
To go, to go, to go, before I lie down dead
Blow the smoke right off the tube
Kiss my gentle burning bruise
I’m lost in time
And to all the people left behind
You are walking dumb and blind, blind
And two thousand years I’ve been awake
Waiting for the day to shake
Dear all of you who’ve wronged me
I am, I am a zombie
Again, again you want me to fall on my head
I am, I am, I am a zombie
How low, how low, how low will you push me
To go, to go, to go, before I lie down dead
Oh dead, Oh dead, Oh dead
To all of you who’ve wronged me
I am, I am a zombie
Again, again you want me to fall on my head
I am I am I am a zombie
How low, how low, how low will you push me
To go, to go, to go, before I lie down dead
