I går kl 12. Hele teamet samlet oss på Google-plattformen. Vi (jeg) hadde satt av halve dagen til fagdag. Det betyr at vi skulle være på skjerm mer eller mindre sammenhengende i 4 timer. Som en aldeles herlig kollega uttrykte det uten noen form for ironi: «Jeg føler kvalme ved tanken».
På slutten av økten uttrykte den samme kollegaen i oppsummering av dagen: «Jeg har det faktisk veldig godt nå! Ikke bare fordi denne seansen nærmer seg slutten».
Hahaha, jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg syns det er så mye som blir sagt som er morsomt for tiden! Latteren sitter løst, det er mulig det er delvis hysteri.
Oppgaven vi hadde fore, var å øve på å presentere temaer for hverandre, og gi tilbakemeldinger på hva som er bra og innspill til hva vi kan gjøre bedre. Det er ikke alltid så lett hverken å bli vurdert eller å vurdere. Tillit og trygghet er avgjørende for at det skal gå bra. Å alltid gå ut fra at vi vil hverandre vel. Hvis vi ikke vil hverandre vel, har vi ingenting sammen på et team å gjøre. «Jeg hater alt og alle» utbrøt en annen kollega tilsynelatende umotivert. Og vi lo!
Nok en annen kollega hadde en tilbakemelding til meg angående min presentasjon. Han startet med å si at han skulle tørre å være direkte, fordi han visste at jeg ville tåle det. Den setningen ble umiddelbart etterfulgt av denne: «Til alle sammen. Hvis vi ikke ses noe mer, så har det vært veldig hyggelig å jobbe sammen med dere.»
Hahaha.
(Arbeidsledighetsstatistikken økte med én, noen minutter senere.)
I chatten foregikk et eget show. Folk avbrøt hverandre bare for å fortelle en vits. Noen kunne dratt hjem en Oscar for skuespillerprestasjoner i rollespill. Eller i å late som de hang med hele tiden. Men det var ikke bare tull og fanteri, det var høy faglig kvalitet i presentasjonene. Og vi gjorde vårt beste i å gi tilbakemeldinger av verdi. Jeg var litt nervøs for hele opplegget, selv om det i utgangspunktet ikke var min idé. Digga ideen! Følte på ansvaret for gjennomføringen, og at alle fortsatt skulle ha livslyst når vi var ferdige. Du vet, video-conference-fatigue er for real.
Avslutningstemaene var «Viljestyrke» og «Selvdisiplin». Vi tok en runde, og for mange hadde viljestyrkemuskelen vært i bruk allerede før føttene traff gulvet om morgenen. Jeg tror vi undervurderer denne kollektive trøttheten som blant andre Oslo-borgere er rammet av. (Jeg vet, jeg vet! La oss ikke ta den diskusjonen nå!!)
Betydningen av å ha kollegaer som kan treffes og dele både fag, edder, galle og latter, skal ikke undervurderes. Og det er jo nettopp dette faget vårt som jeg elsker, da. Å hjelpe folk tilbake til jobb. I tillegg til at det er viktig for alle som ønsker det å kunne bidra med sine evner og sin kompetanse i arbeidslivet, unner jeg også alle å bli del av et fellesskap som vårt. Jeg opplever at takhøyden er høy. Og det må den være. Vi er alle bare mennesker. I en vanskelig tid.
En gang var det populært å stille hverandre spørsmål som: Hvilken bok har du på nattbordet, hva er det første du tenker når du våkner om morgenen? Og jeg husker jeg leste et svar på det siste spørsmålet som nok var litt mørkt, men som fikk meg til å skratte: «Å, ikke nå igjen!».
Psykologen minnet oss om:
«Self-discipline is the key to the happy, healthy life. Still, remember to discipline your self-discipline or your playfulness may suffer!«
En fagdag. En lag-dag. En glad-dag. En dag der jeg nok en gang ble søkke imponert over kollegaers kompetanse, stødighet, engasjement og evne til å balansere alvor og lek.
Vi kommer nok ikke til å gjenta det med det første.
Hahaha, noen please kjøp en ny sans for humor til meg.
Whatever. Jeg lo!!
Musikkinnslaget i dag er en av de fineste sangene jeg vet om. (Jeg innrømmer at listen over de fineste sangene jeg vet om er rimelig lang). Rag´n´Bone Man tyr jeg til når jeg føler meg utilstrekkelig i jobben min, eller når jeg føler at jeg ikke har noe å tilby noen som sliter og som henvender seg til meg for hjelp. Det er ikke det at jeg ikke veldig, veldig gjerne skulle kunne fikse alt, men jeg må øve på å tåle at jeg ikke kan det. Og da synger jeg med. I´m only human. I do what I can. I´m just a (wo)man. I do what I can. Don´t put the blame on me. BTW tror kanskje han treffer en nerve. Musikkvideoen er sett mer enn 1,2 milliarder ganger. Just sayin.
Human – Rag´n´Bone Man
I’m only human
I’m only, I’m only
I’m only human, human
Maybe I’m foolish
Maybe I’m blind
Thinking I can see through this
And see what’s behind
Got no way to prove it
So maybe I’m blind
But I’m only human after all
I’m only human after all
Don’t put your blame on me
Don’t put your blame on me
Take a look in the mirror
And what do you see
Do you see it clearer
Or are you deceived
In what you believe
‘Cause I’m only human after all
You’re only human after all
Don’t put the blame on me
Don’t put your blame on me
Some people got the real problems
Some people out of luck
Some people think I can solve them
Lord heavens above
I’m only human after all
I’m only human after all
Don’t put the blame on me
Don’t put the blame on me
Don’t ask my opinion
Don’t ask me to lie
Then beg for forgiveness
For making you cry
Making you cry
‘Cause I’m only human after all
I’m only human after all
Don’t put your blame on me
Don’t put the blame on me
Oh, some people got the real problems
Some people out of luck
Some people think I can solve them
Lord heavens above
I’m only human after all
I’m only human after all
Don’t put the blame on me
Don’t put the blame on me
I’m only human
I make mistakes
I’m only human
That’s all it takes
To put the blame on me
Don’t put the blame on me
I’m no prophet or Messiah
Should go looking somewhere higher
I’m only human after all
I’m only human after all
Don’t put the blame on me
Don’t put the blame on me
I’m only human
I do what I can
I’m just a man
I do what I can
Don’t put the blame on me
Don’t put your blame on me
