Det er tradisjon på «årlig» hyttetur til en annen furudestinasjon (Furutangen), at en av gitarkameratene spiller en sang spesielt til meg. Den går omtrent sånn her (jeg tror aldri jeg har hørt låta uten velkomst-shotten til vertskapet innabords, må være derfor hukommelsen ikke spiller helt på lag, dessuten har det ikke vært årlig hyttetur hverken i fjor eller i år grunnet det unevnelige):
«Marianne, denna låta, den er til deg. Jeg har laga åtteogførti sanger før, men akkurat den låta her er til deg. Du trenger ikke sitte der og se så nervøs ut, jeg ska´kke slenge no drit, må bare få det uuuuuut…»
Jeg ler i skjegget og tenker. Hvor mange skjelver i buksene sine når jeg skriver en sånn caption. «There´s no need to reminisce ´bout the past. Obviously cause that shit did not last.» Jeg kan ikke for at sånne tekstlinjer bare popper inn i hodet i tide og utide. Det er en sang av Mya (Case of the Ex).
Det jeg egentlig ville dele i dag er en av de fineste countrysangene jeg vet om, nemlig The Dance med Garth Brooks. Han synger at det er like greit at livet overlates til tilfeldigheter, for hvis vi kunne forutse alt som skulle skje, så hadde vi kanskje unnlatt å ta mange av de sjansene vi tar, unnlatt å starte på alle de dansene vi gjør, fordi musikken kanskje stopper før vi er klare for å takke for dansen. Og han, for one, ville aldri i livet ha gått glipp av dansen med en kvinne han elsket, til tross for at fortsettelsen ikke ble slik han ønsket.
I forbindelse med Knausgårds utgivelse av «Min Kamp» var det mange diskusjoner i media, om hvorvidt det var «greit» å skrive så utleverende om ikke-fiktive personer i bøkene sine. Spesielt da hvis personene kanskje har oppført seg dårlig / blir fremstilt i et dårlig lys. Jeg husker særlig en kommentator, som skrev: «Hvis du ikke vil at noen skal lese om det i en bok, så burde du ha oppført deg bedre.»
Å, svetteperler på febrilsk panne!
Jeg har fått noen få henvendelser som går på at folk forsiktig ber meg om å ikke skrive om dem i bloggene mine. Jeg vil virkelig ikke at noen skal gå rundt og være nervøse for noe sånt. Nå popper den linja fra «A few good men» med Jack Nicholson og Tom Cruise inn i hodet. Og med en liten kunstnerisk vri, la oss bare være enige om en ting. We all can´t handle the truth.
Jeg syns det er påfallende mange likheter mellom meg og Knausgård nå, det var ingen tilfeldighet at min forrige blogg het «Jeg kjemper også». Men bare så det er sagt, jeg skal opptre med den største diskresjon. Hvis jeg skriver om noen, så er det kun med tillatelse eller i veldig generelle vendinger. Carly Simon synger «You´re so vain. You probably think this song is about you.» Det er jo ikke så hyggelig sagt. Jeg vet ikke hvorfor jeg er i dette humøret. Sannsynligvis for mye grønnsaker i det siste.
To all the girls I´ve loved before, sang Julio Iglesias. ANER IKKE hvorfor den poppet inn i hodet nå.
Nå kommer jeg til poenget.
Jeg ville ikke vært uten smerten
Hvis det betydde at jeg måtte være uten dansen
Dette mener jeg virkelig. I alt det vonde, så var det noe godt forut. Og hvis jeg kunne endre på noe, så hadde jeg ikke gjort det hvis det betydde å droppe dansen helt. Jeg hadde ikke ofra dansen for noe. Jeg ville aldri ha ofret forventningsglede og midlertidige lykkeblikk, bare for å unngå skuffelse og hjerteknusende fordervelse.
Det er ett unntak, åpenbart. Jeg hadde droppet grønnkål/-spinatjuicen forut for spysjuken. Men sånn ellers?
Evig takknemlig for dansen.
PS! Har fortsatt plass på dansekortet.
PS – del 2! VEL VERDT Å MERKE SEG: «en dame som regel ikke gir mer enn tre danser til samme gentleman med mindre hun er sterkt knyttet til ham.» (Trykk på lenken for å få vite alt du ikke visste at du trenger å vite om dansekort).
Musikkinnslaget i dag må selvfølgelig bli Garth Brooks og hans vidunderlige The Dance. Den er relativt populær, klippet jeg deler er for eksempel sett over 57 millioner ganger. Men så kan også teksten endre livet ditt og kurere gammelt gruff, hvis du virkelig tar den inn. Siden jeg har vært syk noen dager og spillelistefolket mangler sanger på 365-listen, tillater jeg meg å nevne igjen Mya/Case of the Ex, Julio Iglesias/To All the Girls I´ve Loved Before, Carly Simon/You´re so Vain.
The Dance – Garth Brooks
Lookin’ back
On the memory of
The dance we shared
Beneath the stars above
For a moment
All the world was right
How could I have known
That you’d ever say goodbye?
And now, I’m glad I didn’t know
The way it all would end
The way it all would go
Our lives are better left to chance
I could have missed the pain
But I’da had to miss
The dance
Holding you
I held everything
For a moment wasn’t I the king?
But if I’d only known how the king would fall
Hey, who’s to say?
You know, I might have changed it all
And now, I’m glad I didn’t know
The way it all would end
The way it all would go
Our lives are better left to chance
I could have missed the pain
But I’da had to miss
The danceIt’s my life
It’s better left to chance
I could have missed the pain
But I’da had to miss
The dance
