Jeg kranglet intenst med en mann jeg brydde meg om. Temperaturen var høy, stemmene likeså. Jeg ble så sint at jeg ble ufin og slang ut av meg en eller annen nedsettende kommentar om han.
Han ble helt stille. Jeg ventet på et motangrep, klar til å glefse på nytt.
Han bare sto der helt stille og så på meg. Etter en liten stund, sa han:
«Det er ikke sikkert at vi kan ses noe mer. Jeg har ikke noe imot å krangle med deg. Men jeg liker deg så godt, respekterer deg veldig mye og vet at du er et godt menneske. Hvis du forteller meg at jeg er (et eller annet ukvemsord slengt ut i sinne), så går det hardt ut over selvfølelsen min. Vær så uenig med meg som du vil, men ikke si nedsettende ting om meg. Jeg vil miste all selvrespekt hvis jeg tillater det. Og hvis du virkelig føler sånn overfor meg, så kan jeg ikke skjønne annet enn at det beste er at jeg går nå og ikke kommer tilbake.»
Du vet det der de sier at det tar tid å endre seg? Det gjør ikke det. Ikke alltid.
Jeg endret meg på et øyeblikk.
Jeg ble så skamfull og så flau over egen oppførsel, at så snart den pompøse, helgenlignende jævelen var ute av huset, så…
(JEG TULLER!!!!!)
Stryk setningen med pompøs og de nedsettende ordene. Jeg er glad for at jeg kan tulle med det i dag (det betyr at skammen er bearbeidet og jeg tror at jeg er et bedre menneske), men det er ganske ille å tenke på at jeg kunne si noe nedsettende direkte til noen jeg likte. Jeg fikk enorm respekt for den mannen i det øyeblikket. Han gjorde det så lett å gi en ektefølt unnskyldning.
Siden har jeg vært taus.
(JEG TULLER!!!!!)
Jeg har ikke unngått å si fra når jeg er uenig med noen siden den gang, men jeg har ikke vært i like opphetede diskusjoner med noen jeg har brydd meg om siden. Det kan jo være en unnvikelsesmanøver, men jeg velger å tro at jeg har integrert lærdommen.
Grunnen til at jeg kom på dette øyeblikket nå, er at jeg så den nye Netflix-filmen Malcolm & Marie i går kveld. En sånn inn i granskauen utmattende filmopplevelse om et par som er så stygge med hverandre at det gjør fysisk vondt å se på. Selv om jeg virkelig likte den (estetisk vakker i sort-hvitt og med mange poenger i forhold til verden vi lever i ved siden av et studie i krangling), så tror jeg at jeg ville like en kort-film-versjon bedre. Der en av partene responderer på den første nedsettende bemerkningen på samme måte som min læremester gjorde. The End.
For uansett om de velger å holde sammen eller ikke etter en hel natt med krangling, har de begge fått nye sår i sjelen. I kortfilmversjonen kunne vi uansett utfall ha oppsummert med at alle vant noe.
I Hurt You – The Pretenders
I been crying like a woman
Because I’m mad, mad, mad like a man
If you’d been in the S.S. in ’43
You’d have been kicked out for cruelty
I hurt you
‘Cause you hurt me
So I hurt you
‘Cause you hurt me
I been wondering about your dependency
Your idea of defiance is a modern day mystery
Arms and chest are cold
When your back is on fire
And the only time you come clean
Is when you’re talking to your buyer
I hurt you
‘Cause you hurt me
So I hurt you
‘Cause you hurt me
Forget our philosophies
That we admired when we were young
And our popular points of view
They can’t mean much or nothing
Or something or anything
‘Cause we can’t say «I love you»
I hurt you
‘Cause you hurt me
So I hurt you
‘Cause you hurt me
Happy birthday, darling and thank you for the schooling
Your correction mistress warned me and she wasn’t fooling
Never trust a user with your television overnight
When the show he wants to video is «Dallas» on a Tuesday night
Don’t try to paint your masterpiece under artificial light
