«Hvor nært virkeligheten er egentlig filmen De Urørlige?» Spørsmålet ble stilt i går av en av mine kollegaer til Helle-Viv Helle Magnerud, som jobber i samfunnspolitisk avdeling i Uloba – Independent Living Norge SA.
Vi hadde invitert Helle-Viv til min avdeling i JobLearn AS, slik at vi som karriereveiledere kunne få lære mer om Uloba og jobben som BPA – Borgerstyrt Personlig Assistent. Noen av dere har kanskje sett henne i mediene tidligere, eller i NRK TV-serien Ikke spør om det, sesong 1 episode 3: Rullestolbruker. (Anbefales!)
«Filmen De Urørlige er faktisk veldig tett på», svarer Helle-Viv.
Utgangspunktet i filmen er at en mann i rullestol (Philippe) skal ansette en assistent. Kandidaten Philippe velger (Driss) søkte ikke egentlig på stillingen, og han skiller seg tydelig ut fra de andre i intervjurundene. Der de andre kandidatene fremhever at de har lang erfaring med pleie og omsorg og trekker frem empati som sterk egenskap, fremstår Driss som lite medfølende, med tvilsom arbeidsmoral og en spesiell form for humor. Men Philippe ser noe i Driss som han liker (han behandler han ikke som syk, han er sterk og det er tydelig at Philippe underholdes av væremåten til Driss).
Helle-Viv er en fantastisk formidler, og holder foredrag for oss om sin egen livshistorie og sin egen hverdag – og hvordan personlige assistenter har gjort henne i stand til å leve det livet hun selv ønsker. Hun viser oss en YouTube-video som Uloba har laget, der politiker Heikki Holmås og skuespiller Hallvard Holmen sitter i rullestol for en dag. Heikki får borgerstyrt personlig assistanse (BPA) og Hallvard får hjemmetjenesten. «All ære til hjemmetjenesten» sier Helle-Viv. Men de har ikke tid til å gi tilstrekkelig assistanse på samme måte som en personlig assistent.
Jeg anbefaler alle å se denne videoen, det er mye å lære for oss som ikke har vært nødt til å tenke over hva det vil si å bli frihetsberøvet på grunn av samfunnsskapte hindre!
Helle-Viv virkelig brenner for kampen for funksjonshemmedes likestilling og jeg tenker at jobben som BPA er et fantastisk likestillingsverktøy. Dette er helt sikkert en attraktiv jobb for mange av våre jobbsøkere.
Vi spør Helle-Viv om hun har noen tips til kandidater som ønsker jobb som personlig assistent.
«Ikke fokuser på helse/omsorg. Søkere må forstå at assistentstillingen er et serviceyrke. Les søknaden godt og se om det er match på interesser.»
Selv elsker hun norsk metal og kunne for eksempel ikke hatt en assistent som ikke kunne være med på konserter. Til vanlig (utenom koronapandemier), reiser Helle-Viv land og strand rundt i forbindelse med jobb. Reisefølge er derfor også en viktig oppgave for hennes BPA.
«Empati er selvfølgelig en viktig egenskap for alle mennesker, fortsetter hun. Men unngå overdreven bruk av det. Personlig kjemi er viktigst. Man skal trives sammen. Som BPA kan det også være en viktig egenskap å kunne være litt «usynlig», altså evne å trekke seg tilbake og kun assistere ved behov. Når Arbeidsleder (den som ansetter assistent) er på byen, er det hun/han/hen som er på byen, ikke assistenten. Med mindre Arbeidsleder ønsker å inkludere assistenten i gjengen, selvfølgelig.»
Det er bare noen dager siden jeg så De Urørlige for 36. gang. Og jeg tenker med gru på hvordan det var for Philippe da Driss sluttet og ble erstattet med en personlig assistent i hvit legefrakk og hvis eneste samtaleemne var hva som var bra for Philippes helse.
Nå under koronapandemien kan også personer uten funksjonshemming kjenne litt på hva det betyr å være frihetsberøvet.
«Det kan jo være nyttig» sier Helle-Viv. Så kan alle få en idé av hvordan hverdagen for mange nordmenn er til vanlig, dersom de ikke får innvilget personlig assistent av kommunen. Hennes hjertesak er å gjøre ordningen statlig og lett tilgjengelig for alle som har behov.
Besøket av Helle-Viv oppsummeres av hele teamet som engasjerende, inspirerende og nyttig. Skikkelig påfyll for oss karriereveiledere. Vi har en bedre forståelse for hva jobben som BPA innebærer og kjenner på takknemlighet for at ildsjeler som Helle-Viv og organisasjoner som Uloba, fortsetter å arbeide for full likestilling, samfunnsdeltakelse og livsutfoldelse for funksjonshemmede.
Ja til et samfunn som fungerer for alle!
Nå skulle jeg vel helst delt noe norsk metal-musikk, men det er også et tema jeg må sette meg mer inn i, kjenner jeg. Jeg velger derfor heller å dele musikk fra soundtracket til De Urørlige, og de første minuttene i filmen med vill bilkjøring og Driss´listige måte å vinne et veddemål på. Både musikken og filmen transformerer ansiktet mitt til et eneste stort glis. Hver.Eneste.Gang.
