28. januar – Kollegaer gode som gull

I dag skal jeg fullføre en rapport. Pøh, ingen utfordring for en som skriver frivillig dag etter dag og tilsynelatende elsker å skrive?

Det er helt riktig at jeg liker å skrive og at jeg ikke trenger å bruke mye tid på selve formuleringene. Men innholdet i rapporten er jo viktig. Det er ikke som disse bloggene som jeg bare skriver. Fordi jeg bare skriver. Det betyr noe hva jeg skriver i rapporten. Det skal hentes frem tall, fakta, systematiske tilbakemeldinger, det skal være kvalitetssikret, dokumenterbart og nyttig. Jobben teamet mitt og jeg gjør, skal evalueres på bakgrunn av denne rapporten.

Photo by Campaign Creators on Unsplash

Og nokså ulikt meg hadde jeg glemt hele rapporten, inntil jeg fikk en vennlig påminnelse fra mottaker. Den følelsen er ikke noe god. Særlig ikke når jeg allerede hadde fullt opp fra før og kjente på den følelsen som jeg tror absolutt alle kan kjenne på; følelsen av å ikke strekke til.

Er ikke en teamleders viktigste oppgave å være en tilgjengelig støtte for teamet, kanskje?

«Jeg må dessverre avlyse…» Jeg tok runden med veilederne.

For dere som ikke vet hva jeg jobber med, så jobber jeg på et arbeidsrettet tiltak, der målet er å hjelpe arbeidsledige med alt fra ubetydelige til omfattende bistandsbehov, å skaffe og beholde jobb. Det er kanskje unødvendig å si at den jobben ikke har blitt lettere under koronapandemien.

Rammer og målkrav er de samme. Vi har gått fra fysisk oppmøte til heldigital oppfølging. Tiltaket jeg jobber på nå har vokst fra et team på 3 til et team på 11. Og jeg er ufattelig stolt av å si at vi klarer å hjelpe mange.

Grunnen til at såpass mange kursdeltakere kan avsluttes med en stødig tilknytning til arbeidslivet (altså de har ikke bare fått en jobb, de står i jobb over tid), er selvfølgelig først og fremst takket være arbeidssøkernes egen innsats. Men det er en grunn til at de er søkt inn på tiltaket, og det er at de – av et antall ulike grunner –  kan ha behov for hjelp i prosessen ut i, eller tilbake til, jobb. Og den hjelpen gis av en gjeng som jeg er så heldig å jobbe med daglig, og som jeg liker å kalle for «Spesialstyrken».

Det var egentlig ikke overraskende, men likevel rørende, at responsen på min beskjed om at jeg i en periode nå «ikke ville være så tilgjengelig», var:

«Ikke noe problem, vi vet du er der når vi trenger deg.»
«Kanskje vi kan hjelpe deg med noe?»
«Jeg kan jo hjelpe deg med deler av rapporten?»
«Kan ikke jeg ta en opplæringsøkt med vår nye kollega, så frigjør jeg litt tid for deg?»
«Jeg kan også ta noen opplæringsøkter!»
«Det er ikke noe stress for meg å jobbe litt ekstra nå. Bare si fra!»
«Vi planlegger og gjennomfører masse bra opplegg vi nå, så ikke bekymre deg for deltakerne»
«Jeg har hatt en skikkelig fin dag i dag, trenger ikke noe hjelp, tekster deg bare for å si wohoo, stå på!»
«Ringer deg bare for å høre hvordan du har det. Puster du?»

Og den nye kollegaen:

«Alle er så hjelpsomme og hyggelige. Dette går bra!».

Jeg ser kopier av e-poster som sendes mellom teammedlemmer. Tonen er så god! Det er arbeidsglede, det er latter, det er alvor, det er innsats, det er teamwork.

På mandag ble jeg spurt om jeg kunne stå for opplegget under «lunsj-support» – et frivillig tilbud til alle ansatte, slik at vi kan møtes og stille spørsmål om alt vi lurer på i forhold til fag, system og metoder. Jeg ble ganske overrasket når det var 40 (!) veiledere som fortsatt, etter X antall uker med dette tilbudet (med utspring i digital corona-jobbing), stilte opp i lunsjen sin for faglig påfyll og en sjanse til å se kollegaer fra hele landet, om enn bare på skjerm.

Å være karriereveileder i tiltaksbransjen, det er ikke verdens best betalte jobb i kroner og øre. Men sjelden vil du være omgitt av så mange mennesker (og vi snakker både kursdeltakere, JobLearn-ansatte i ulike roller og NAV-veiledere) som glimrer. Jeg mener, virkelig glimrer. Evnen og viljen til å bidra og til å hjelpe, tror jeg er helt unik.

Fanken tute meg gull alle sammen.

I dag må jeg dele denne coverversjonen av Beatles sin «With A Little Help From My Friends». Kunne valgt Beatles, kunne valgt Joe Cocker eller så mange andre. Men for å gjenskape feelgood-faktoren som jeg har akkurat nå takket være teamet mitt, så lar jeg den absolutte gleden i ansiktene til særlig damene, men også Simon i dommerpanelet, stå for speilinga.

With a Little Help from My Friends (cover) – Danyl Johnson

What would you think if I sang out of tune?
Would you stand up and walk out on me?
Lend me your ears and I’ll sing you a song
And I’ll try not to sing out of key

Oh, I get by with a little help from my friends
Mm, I get high with a little help from my friends
Mm, gonna try with a little help from my friends

What do I do when my love is away?
Does it worry you to be alone?
How do I feel by the end of the day?
Are you sad because you’re on your own?

No, I get by with a little help from my friends
Mm, get high with a little help from my friends
Mm, gonna try with a little help from my friends

Do you need anybody?
I need somebody to love
Could it be anybody?
I want somebody to love

Would you believe in a love at first sight?
Yes, I’m certain that it happens all the time
What do you see when you turn out the light?
I can’t tell you, but I know it’s mine

Oh, I get by with a little help from my friends
Mm, get high with a little help from my friends
Oh, I’m gonna try with a little help from my friends

Do you need anybody?
I just need someone to love
Could it be anybody?
I want somebody to love

Oh, I get by with a little help from my friends
Mm, gonna try with a little help from my friends
Oh, I get high with a little help from my friends
Yes, I get by with a little help from my friends
With a little help from my friends

Related posts

Leave a Comment