Vinterdepresjon, sier du? Pøh, ikke vi nordmenn! Amerikanske Kari Leibowitz (psykolog) reiste til Tromsø for å forstå hemmeligheten bak å takle polarnetter, kulde og mørketid så godt som det Tromsøværingene gjør. I mange land lider folk av Vinterdepresjon (på engelsk SAD – Seasonal Affective Disorder), men Leibowitz hadde sett en studie om at nordmenn knapt endrer sinnstilstand gjennom vintermånedene. Leibowitz ville vite hemmeligheten bak, og fant at vi nordmenn er utstyrt med et spesielt positivt tankesett, som beskytter oss mot påkjenningen av de lange og mørke vinterdagene og -nettene. (Les hele artikkelen fra The Guardian her. PS! Fremhevet bilde er tatt av Farrel Nobel og lastet ned fra Unsplash)
For mange nordmenn er det vanskelig å forstå at noen kan mislike vinteren, rapporterer Leibowitz. Vinteren byr jo på muligheter for å gå på ski, drive annen vintersport og praktisere «koselig» («den norske versjonen av Danmark´s hygge», forklarer hun), altså å kose seg under et teppe, med varm drikke og levende lys.
(Bemærk: Alle som har sett Jul i Blodfjell, har vel sine tvil om at danskene hygger seg i det hele tatt, i hvert fall hvis Nanna er representabel for folkeslaget. Red. anm.)
Omgitt av den norske positiviteten, merket Leibowitz at hun selv også endret tankesett. Snart elsket hun lange gåturer i mørke og kulde iført kun hodelykt (nei, vent – der leste jeg feil), og akkurat som oss nordmenn ble hun vilt begeistret over dalende snø.
«Når det snødde, ville jeg alltid prøve å gå ut og nyte det ferske snøfallet.»
Wow, dette er jo virkelig et ekko av mine egne tanker….
Budskapet i teksten er at alle de nasjonaliteter som hater vinteren, bare skal ta lærdom av oss nordmenn. Tenk som oss, så vil de snart elske vinteren de også! For glem ikke det norske uttrykket: Det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær.
Ironie und Sarkasmus til side, jeg er faktisk ikke et øyeblikk i tvil om at hun har fanget den norske folkesjela. Kjempekul artikkel!
Jeg sitter igjen med bare ett spørsmål…
Når hadde mamma og pappa tenkt til å fortelle meg at jeg er adoptert?
Selv om jeg åpenbart ikke er norsk, blir jeg likevel stolt av alle nordmenn og det imaget «vi» har klart å skape der ute i verden. Denne blir jeg aldri lei av:
Vinter Og Sne – Wenche Myhre
Vinter og sne
En guttunge stabber av sted,
På bittesmå ivrige barneski
Bare vent en gang skal du bli,
Han vet ikke at i tusen år
Har skispor krysset naturen vår,
Men lager kryss over snødekt jord,
Sitt første spor.
Vinter og sne
En skiløper suser av sted,
I stupbratte løyper så føyka står,
Han tar vare på arven vår.
For våre ski har båret sin mann
Så vidt og brett over ukjent land,
Og dratt rundt polen i syd og nord
De første spor.
I dag krysser skispor verden
Og trekker en åpen sti
Mellom nasjonene, så vi møtes
Til VM på ski.
Vinter og sne
En skihopper svever av sted,
I hoppbakken stiger et jubelbrus,
Langs løypa dirrer spenningens sus.
For skispor fengsler så mange sinn
Og når de svinner for vårens vind,
Da går det kanskje fra bror til bror
Et varig spor.
I dag krysser skispor verden
Og trekker en åpen sti
Mellom nasjonene, så vi møtes
Til VM på ski.
Vinter og sne
En skihopper svever av sted,
I hoppbakken stiger et jubelbrus,
Langs løypa dirrer spenningens sus.
For skispor fengsler så mange sinn
Og når de svinner for vårens vind,
Da går det kanskje fra bror til bror
Et varig spor.
