Situasjonen fra i går kveld er som følger: Jeg sitter i sofaen og ser på TV og kjenner på en så intens søthunger at jeg nesten blir sprø. Butikken i nærområdet er stengt, klokka er vel rundt 22.00 og betuttet og smådesperat innser jeg at jeg ikke engang kan lage panikkvafler. Jeg har nemlig ferdigheter til å lage vafler ut av nesten hva som helst, men nå hadde jeg hverken egg, mel eller melk.
En venninne ringer og oppfatter at jeg er litt…. rastløs eller noe. Og det stemmer, for alt jeg tenker er: må ha noe søtt. MÅÅÅÅ HA NOE SØTT!! Hun innser til slutt at det er bortkastet å snakke om noe annet, så hun starter med å kartlegge.
- Har du sukker?
- JA!
- Har du smør?
- JA!
- Da kan du lage karameller!
- KAN JEG???
Og vi slår opp oppskrifter på nett. Skuffelsen er enorm da vi ser at alle oppskriftene inneholder melk, fløte eller en eller annen eksotisk ingrediens som jeg aldri har hørt om.
F*#! this, hviner jeg!! Og hun sier med den roligste, fineste stemmen du har hørt i hele ditt liv: «Du kan jo bare prøve å lage karameller med det du har til rådighet?» Så spør hun samboeren, mens jeg er på tråden. «Tror du ikke Marianne kan lage karameller ut av sukker og smør?» Jo, så klart, svarer samboeren. Jeg sier jeg må legge på.
Jeg saumfarer kjøkkenskapene og finner ut at jeg har rester av lys sirup etter julebaksten. Finner frem teflonstekepanna, hiver oppi uvisse mengder med smør, sukker og lys sirup. Og rører. Og rører. Syns liksom ikke det skjer noe som helst. Inntil alt skjedde på en gang!
Raskere enn svint var hele massen brent og stanken av svidd wanna-be-karamell fylte kjøkkenet. Jeg var et øyeblikk redd for at det skulle begynne å brenne, så heftig bobla det i karamellgryta. Uæææææ, hvor skulle jeg gjøre av denne frådende massen, ville jo ikke ødelegge panna heller. Så jeg kledde en bolle med bakepapir og helte guffa oppi. I den forbindelse brant jeg meg skikkelig på fingeren og stanken av et ordforråd du ikke ville gjette på at jeg hadde, slo følge med odøren.
Nærmere død enn levende fyller jeg et glass med vann og putter fingeren oppi. Klarer med en hånd å sende bilde til venninnen min. Uten smile-emojis. Klokka er blitt 22.30. Og hun tekster meg det fineste, varmeste spørsmålet du har hørt i hele ditt liv:
«Skal jeg kjøre til deg med smørbukk fra sentrum?»
Jeg er kanskje litt treig, men jeg overser ikke en såpass tydelig beskjed fra den andre siden, der jeg antar at Grete Roede har trukket i tråder for å minne meg på at jeg faktisk ikke er sukkeravhengig, og at alle forsøk på å lage karameller etter egen oppskrift, på en hvilken som helst annen dag enn lørdag, vil bli stanset!
Jeg tør ikke annet enn å takke nei til min venninnes mildt sagt sjenerøse forslag, og legger meg i stedet og leser, med fingeren dyppet i et glass ved siden av puta.
Da jeg kom ut på kjøkkenet i dag morges, var alt ryddet opp og på kjøkkenbordet lå boken Happy Foods. Vulkanutbruddet var stivnet til en imponerende skulptur. Jeg kjente at det sitret i fingeren, og da jeg kikket, registrerte jeg at vannblemmen hadde tatt form av et hjerte.
Som for å si:
«Jag har aldrig glömt vem jag var
(den der sunne, sukkeruavhengige friskusen).
Jag har bara (i noen stakkars timer) låtit det sova»
(Gjendiktet med kunstnerisk frihet etter Gabriellas sång).
Det naturlige her hadde kanskje vært å dele Gabriellas sång, og det er ingen tvil om at den er nydelig. Bruker den sikkert senere en gang. I dag slår jeg i stedet et slag for Jack Savoretti og Breaking the rules. Det er vel og bra at vi er sunne og flink mesteparten av tida. Men noen ganger er det verdt å bryte reglene, selv når konsekvensene blir rimelig alvorlige. Dessuten, trenger man egentlig en veldig god grunn for å dele en video av en Jack Savoretti-live-opptreden?
Breaking the Rules – Jack Savoretti
Sick and tired of getting older
I keep getting lost trying to find my way
Looking for love in every corner
Night after night
But every street light looks the same
So I’m taking the chance, walking away, breaking the rules
Nobody here can tell me what to do
I’m out on my own, making my way
Trying to be someone that I can be proud of one day
I’m out on my own, doing it my way
I gotta be tough, gotta be stronger
And take the time to understand
This city can’t get any colder
Stab you in the back while shaking your hand
So I’m taking the chance, walking away, breaking the rules
Nobody here can tell me what to do
I’m out on my own, making my way
Trying to be someone that I can be proud of one day
I’m out on my own, doing it my way
Doing it my own way, yeah
Taking the chance, walking away, breaking the rules
Nobody here can tell me what to do
I’m out on my own, making my way
Trying to be someone that I can be proud of one day
I’m out on my own
Doing it my way
Doing it my way
Doing it my own way
