Hvor mange rier er det igjen nå, spurte venninnen min da hun fødte. Jordmoren sa at det kunne hun dessverre ikke si. Men hun forsikret om at det nærmet seg.
HVOR! MANGE!! RIER!!! ER!!! DET!!!!! IGJEN!!!!!!! NÅ!!!!!?????!!!! hylte venninnen min med en slik overbevisende kraft at jordmoren lirte av seg et tall. Og venninnen min roet seg, og begynte å telle ned.
Det var ikke det antallet rier igjen. Men det var ikke av avgjørende betydning. Det viktigste var at venninnen min fikk noe å forholde seg til. Hun måtte se en slutt på det hele, for å holde ut fortsettelsen.
Jeg føler det er litt sånn vi har det med koronapandemien nå. Regjeringen gir oss stadig et bittelite håp om at det kan bli bedre hvis vi bare er flinke nok, og vi teller ned. Klamrer oss fast. Holder ut, fordi ting kan endre seg bare vi kommer oss gjennom disse X antall dagene som er igjen.
Å vente på noe er ikke min favorittsyssel. I hvert fall ikke å vente på noe eller noen jeg savner veldig. Jeg syns i grunn jeg har gjort det nok. Men som vanlig kan jeg finne trøst og vilje til utholdenhet i musikken. En artist som alle burde ta frem fra glemselen, er Terence Trent D’Arby.
Hans debutalbum fra 1987, Introducing the Hardline According to Terence Trent D’Arby, inneholder 11 låter, hvorav absolutt alle er bra. Mest kjent er kanskje Sign your name, men også Dance Little Sister, Wishing Well og If You Let Me Stay ble store hits. Et vanvittig talent! En herlig, raspende og rå stemme. Udødelige sanger. Han var helt der oppe i toppen og konkurrerte med de andre superstjernene i musikkbransjen. Hvor ble han av?
Jeg bestemte meg for å finne ut av det, og ble lettet over å få bekreftet at han i hvert fall ikke gikk samme vei som Prince, Michael Jackson, Whitney Houston og George Michael for å nevne noen. Men Terence Trent D´Arby går heller ikke lenger iblant oss. Artisten går nå nemlig under navnet Sananda Maitreya og han sier at han hadde valget om å enten endre navn eller dø. «Når du går fra å være en person til å bli en merkevare, blir merkevaren viktigere enn deg», sier han i et intervju med ITV.
Nå lever han i Italia med kone og to barn og gir ut musikk på sine egne premisser. Jeg tenker på filmen om Amy Winehouse, som virkelig får frem den bekmørke siden av artistlivet, der selv de nærmeste rundt henne ofret henne til ære for penger og berømmelse. Og hennes historie er langt fra unik.
Hvis du så sesongpremieren på Hver Gang Vi Møtes i går, så hørte du Maria Mena fortelle om sitt USA-opphold som ung artist. En Sony-representant truet manageren hennes med at hvis ikke Maria gjorde nøyaktig som de ønsket, så ville hun være ferdig i USA for alltid. «Let´s bring her home», sa Marias manager. Ferdig snakka. Noen ting er rett og slett ikke verdt det.
Og apropos venting og om ting er verdt det. Jeg ble stilt spørsmålet: «Forloveden din dreper noen for å redde ditt liv, og blir dømt til 21 års fengsel. Ville du ventet på han, eller brutt forlovelsen?». Jeg overrasket visst med svaret mitt.
Responsen var noe sånt som at jeg var en kald b$%» og da kjente jeg at jeg ble stolt. Som regel tar jeg ganske mye hensyn til andre. Men ville det ikke være nokså egoistisk av min morderiske forlovede å be meg vente? Redde livet mitt til hva da? Et evig vente-fengsel? Når det er sagt, så ville jeg like godt som forloveden min ha visst at jeg fortsatt ville være singel om 14 år (regner med at han hadde sluppet ut etter minstetiden), for hvem skulle egentlig kunne måle seg med den romantiske j#$%## som drepte for meg?
Jeg er glad for at Sananda har funnet sin vei og sin måte å holde ut tilværelsen på, samtidig som han fortsetter å gjøre det han elsker. Og jeg takker han for bidraget til at jeg også har funnet min vei gjennom både den ene og den andre ventetiden, ved å spille en av favorittlåtene hans på repeat. Bare 7 dager igjen nå. Og neste dag: Bare 7 dag dager igjen nå. Og neste dag: Bare 7 dager igjen nå.
Vi klarer 7 dager til.
Seven More Days – Terence Trent D´Arby
Teardrops rusting on a steel bar
Harmonica blues
Heartblood thick enough for pine tar
I’ve got a hole in my delta shoes
Grown men wither and they dry away
Their lives compromised
I’ve gotta hold on
Struggle through another day
To see the fire in my baby’s eyes
Society’s debt have been more than paid
In seven more days
I’ll be home to you
And the walls will tumble down
That’s separating us two
The Jericho mile and a river so wide
In seven more days
There will be no more divide
Bad dreams, cornerstone realities
Bears witness to shame
Hell’s gate – a landscaped brutality
All material gain
But she’s home praying on her hands & knees
That safe shall I part
But I am guilty of her memory
But there’s no crime in my heart
Society’s debts have been more than paid
In seven more days
I’ll be home to you
And the walls will tumble down
That’s separating us two
The Jericho mile and a river so wide
In seven more days
There will be no more divide
Lawful society
Says this is what you get
Tearful sobriety of
Matters that you soon regret
It all adds up to time
Debts have been more than paid
In seven more days
I’ll be home to you
And the walls will tumble down
That’s separating us two
The Jericho mile and a river so wide
In seven more days
There will be no more divide
