Det er mange år siden det gikk galt for meg. Og smerten ved alt som skjedde, er delvis bearbeidet. Det tok unødvendig mange år, fordi jeg ikke fikk noe særlig hjelp med sjokket eller sorgen den gangen. Tiden leger ingen sår, det må mer til for å bearbeide traumer og tap.
Sorgen over alt som ikke blir, den er her fortsatt. Og det er ikke så rart. For lenge var jeg en av dem som ikke hadde fått barn. Ennå. Overgangen til å innse at jeg er en av dem som aldri vil få barn noensinne, har tatt flere år og vært ufattelig tung.
– Hvordan snakker du til deg selv, når du blir overveldet av tristhet, spør terapeuten.
– Jeg prøver å akseptere det, svarer jeg. Jeg forstår jo at det både er naturlig og at jeg har rett til å være trist for det, liksom. Så jeg sier kanskje til meg selv noe sånt som at jeg forstår at jeg blir lei meg og at det er greit.
-Sier du noe mer til deg selv? spør hun videre.
-Ja, jeg lurer jo litt på hvor lenge dette skal vare, svarer jeg. Jeg syns nok kanskje det er på tide å bli ferdig med det og godta det. Ikke bare rasjonelt, men også emosjonelt. At det kanskje kan bli litt vel mye av denne grininga hvis jeg ikke stopper den.
Hun ser på meg en liten stund, og så spør hun meg hvordan det ville være om jeg delte følelsene mine med en venninne. Og venninnen sa: «Det er ikke så rart at du er lei deg, det skjønner jeg godt. Men har du ikke vært lei deg lenge nok? Kanskje du skal skjerpe deg litt nå, gå videre?»
Jeg smiler fordi jeg skjønner hvor brutalt det hadde vært. Og at jeg selv utsetter meg for den brutaliteten stadig vekk. Mennesker i sorg går ikke bare videre. De går videre med sorgen, nøkkelen ligger i å leve et godt liv på tross av den.
-Hvordan ville du selv ha møtt en venninne som betrodde noe lignende til deg, vil terapeuten vite.
-Jeg tror og håper jeg ville møtt henne med forståelse. Og at hun kan bruke all den tiden det tar, snakke om det så mye hun trenger, og gråte så ofte hun vil sammen med meg. At jeg aldri kommer til å bli lei av å høre på henne.
-Har du sagt noe sånt til en venninne i en lignende eller annen sammenheng, noen gang?
-Ja, det har jeg.
-Ble det sånn da at venninnen din da ikke gjorde annet enn å være lei seg, snakke om det og gråte samme med deg?
-Nei.
-Nei…?
-Hun fikk kanskje ut litt av trykket, og så hadde hun også lyst til å gjøre andre ting og prate om andre ting sammen.
-Hva tenker du om det?
-At det er fint.
-Tror du det kunne være fint å møte deg selv på den samme måten?
Jeg blunker noen ekstra ganger og terapeuten nikker sakte, gir meg en klem med blikket.
I en TedxTalk som hun har kalt «The lost tribe of childless women» setter Jody Day ord på så mye av det jeg har følt, tenkt, erfart og møtt i denne sorgprosessen. Det blir ikke tristere av å snakke om det. At sorg over barnløshet, eller at sorg generelt fortsatt er tabu i samfunnet vårt, det er imidlertid til å bli trist av. For vi er en hel TRIBE som ofrer…the gift of grief.
Jody Day er også forfatter av boken Living the Life Unexpected: 12 Weeks to Your Plan B for a Meaningful and Fulfilling Future Without Children. Denne boken var jeg ikke klar over fantes før i går. Men jeg har uansett kanskje ikke vært klar for den før nå.
Alle mennesker opplever sorg i løpet av livet. Sorg må føles, sorg må snakkes om, så kan sorg etterhvert bearbeides og tas med videre i en annen form, nemlig som evnen til å møte livets harde realiteter slik de er, og menneskene i møte med dem, mykere.
Sacrifice – Lisa Gerrard & Pieter Bourke
Hear one thousand screams
Hear one thousand voices
A solitary echo
Feel one thousand pains
But one is receiving
A bloody invitation
Do you want to feel the warmth?
To taste the life, to taste the life
Do you want taste the life?
To taste the life, to taste the life flow
Go, go
Feel one thousand lost
Sinking into soft skin
Ingest rejuvenation
One to consume
One to renew
Demanded invitation
Do you want to feel the warmth?
To taste the life, to taste the life
Do you want taste the life?
To taste the life, to taste the life flow
I offer grace
I offer blood
I offer everything till my heart is crystal clear
I offer grace
I offer blood
I offer everything till my heart is crystal clear
Let me taste the life flow
Do you want to feel the warmth?
To taste the life, to taste the life
I want to taste the life
To taste the life, to taste the life flow
Go, go, whoa, go
