Jeg bodde på Fiskevollen i 11 år. Som vanlig ble jeg ikke særlig godt kjent med naboene (til å være så åpen, er jeg ganske lukket), men det var en hyggelig dame som bodde rett overfor meg som jeg i hvert fall var på hils med og småpratet med på busstoppen. Da jeg fortalte at jeg skulle flytte til Alexander Kiellands plass, begynte hun å le – hun hadde selv akkurat kjøpt leilighet på St. Hanshaugen. Å, jubaloo vi gledet oss til et bedre kollektivtilbud, kort vei hjem fra byen og liv og røre på alle kanter.
Vi holdt ikke kontakten, men møttes tilfeldig på Mathallen en dag. «Elsker du den nye tilværelsen like mye som meg?», spurte jeg. «Ja, livet i byen er helt fantastisk!», kvitret eks-naboen.
Som noen av dere vet, flyttet jeg tilbake til Ljan i mars i år.
Det var ikke det at jeg ikke elsket Alexander Kiellands plass lenger, men det skulle bygges blokk rett utenfor stuevinduet mitt, jeg følte meg innesperret og jeg savnet nærhet til sjø og strand. Gleden var enorm da leiligheten på Furumoen ble min.
Gleden var ikke like enorm under selve flytteprosessen, som sammenfalt med nedstenging på grunn av koronapandemiens utbrudd i Norge. Det gjorde det hele mer… slitsomt.
Og den nye boligen trengte oppussing, så de neste 6 ukene var det hjemmekontor og oppussing fra morgen til kveld. Plutselig var det en fordel med korona, for min enestående (det er ikke bare et ord jeg slenger ut, de er enestående) familie, hadde ikke bedre å ta seg til enn å rive ned, bygge opp, vaske (!!), pusse, sparkle, slipe, grunne, male, male igjen, liste, flise, legge gulv, male litt mer, montere, kaste, rydde. Hver. Eneste. Dag. De kom i kohorter, mamma og pappa på dagtid, søster med familie på ettermiddag/kveld. Niesene mine i tidlig 20-årene, som plutselig ikke hadde et sosialt liv lenger, gikk løs på diverse snekker- og håndtverksoppgaver med den største selvfølge. Til slutt lastet de lass på lass og dro alene (for første ganger med henger) i skytteltrafikk til Grønmo. Og når vi endelig var ferdig med oppussingen? Herlighet, det ble SÅ FINT!
Og likevel svant gleden på mystisk måte hen.
Jeg så jo at det var utrolig vakkert her. Men noe manglet. Jeg følte til slutt at hverken jeg eller området hadde noen puls.
En liten digresjon, som jeg fortsatt syns er morsom fordi jeg har utrolig dårlig humor på bekostning av meg selv. Da jeg fortalte eksmannen min at jeg hadde funnet en leilighet hvor jeg opplevde «love at first sight», ble han naturlig nok glad på mine vegne. Da jeg noen måneder senere fortalte at jeg var veldig usikker på det her, altså – kommenterte han syrlig at det så ut til å være et mønster jeg kanskje skulle jobbe litt med. Anyways…
Midt i denne litt nedstemte perioden, møtte jeg eks-naboen på den lokale matbutikken på Ljan. «Jøss, hva gjør du her?» spurte jeg. «Besøker du noen?» Nei, da – min gamle nabo fra Fiskevollen hadde akkurat flyttet tilbake til området, fordi hun «savnet nærhet til strand og sjø.» Hallo –hva er oddsen? Nå var vi naboer igjen!
«Og hvordan trives du?» spurte jeg. «Tja, det er jo ikke akkurat Mathallen, det her…» sa hun og så seg rundt i kiosken som går under navnet matbutikk. «Og hvor kan man få kjøpt seg god kaffe til å ta med?» Jeg nikket megetsigende. «Var det alltid så mørkt og stille her?» spurte jeg. «Ikke sant??!!» sa hun. Så deilig det var å møte en som plutselig var like usikker som meg på at nærhet til sjøen ville kompensere for alt det andre.
Men det er jo korona, samstemte vi. Det er sikkert ikke alltid så stille her. Og vi er nok preget av hele situasjonen. Det må være korona.
Siden den dagen har hun vært på hjemmebesøk (smittevernhensyn ivaretatt, of course) hos meg, og jeg har vært på hjemmebesøk hos henne. Det viser seg at hun er en skikkelig kul dame, med herlig humor og evne til å sysselsette seg selv, hente påfyll og forfølge drømmer. Jeg ble virkelig inspirert etter siste besøk hos henne nå på fredag. Jeg tror leiligheten hennes må ha en av de beste utsiktene i hele byen, det er panorama sjøutsikt fra venstre til høyre og alle lysene tvinklet fra byen i det fjerne. Så satt vi der da, minnet oss på hvor ufattelig deilig det er å bo med nærhet og utsikt til sjøen og lo godt av oss selv, gledet oss til sommeren og snakket om at de jo har skikkelig god kaffe hos Anne på Landet som ligger på stranda på Hvervenbukta, og det er jo uansett bra at man må gå noen skritt for å få tak i en kaffe moccha og en bolle…
Og da jeg tok fatt på den 4 minutters lange veien hjem i mørket, fra en eks-nabo som jeg kanskje etter hvert kan kalle en ny venn, hørte jeg det. Først som en svak vibrering, deretter som taktfaste hjerteslag og musikk i både hjertet og ører.
Stedet har fått puls.
PS! Hvis eksmannen min leser dette, så er moralen i historien at han burde tålt usikkerheten min bedre og ikke gitt seg så lett.
PS! Eg spøøøøøøøker.
Og helt til slutt, hva denne sangen har med noe som helst å gjøre?
Puls.
