Alle gode ting har en ende, sies det. Alle gode ting må jo ha en begynnelse også, tenker jeg.
Før jul fikk jeg en kjip beskjed på jobb. En endring i Forskrift om Arbeidsmarkedstiltak signert Arbeids- og sosialdepartementet, medførte at alle fremtidige kurs ble kansellert og vi fikk en endelig sluttdato på tiltaket Mestring og Arbeid, der jeg har jobbet de siste 5 årene. Jeg kunne skrevet en bok om tiltaksbransjens rammer, men det skal jeg ikke gjøre. Ikke i dag. VG siterte nylig Raymond Johansen på at «Inkluderingsdugnaden ser ut som en flopp». Jeg er enig i at det er langt igjen å gå, men gleder meg over at resultatene har blitt bedre år for år. Opptil 63 % har fått jobb i løpet av tiltaksperioden og vi får mange koselige meldinger fra tidligere kursdeltakere som trengte litt mer tid, men som nå er i jobb.
De siste årene har i hvert fall en del arbeidsgivere i Norge blitt flinkere til å inkludere, lede og utnytte potensialet som ligger i ulike former for mangfold.
Jeg er lei meg for at personer med lette til moderate psykiske lidelser ikke lenger har tilgang til denne type tiltak. For arbeidssøkere med bistandsbehov blir det heretter rene kompetansehevende gruppetiltak (fagkurs), eller individuell oppfølging. Et lite pennestrøk fra Regjeringen, et stort tap for et samfunn som stadig etterlyser et bedre tilbud til psykisk syke. Om nedleggelsen av Mestring og Arbeid og tilsvarende tiltak hadde medført tilsvarende satsing på helsetilbud, så hadde det vært noe.
Det er selvfølgelig også flere som ikke har hatt utbytte av tiltaket i det hele tatt, og mange ganger har jeg følt på å ikke strekke til og delt kursdeltakeres frustrasjon over stengte dører og for få ressurser. Det er likevel nær 100 % enighet blant deltakere om at det har vært betydningsfullt å møte andre i samme situasjon og få tilhørighet, aksept og forståelse. Når en person som søkes inn med invalidiserende angst og sosial fobi feirer jobbkontrakt med å synge solo foran gruppa, så er det ett av tusen magiske øyeblikk jeg har trodd på når jeg har sett det.
For seks år siden tok jeg en beslutning om å flytte fra sjøutsikten på Fiskevollen til Alexander Kiellands plass, det reiv godt i hjertet å ta et siste sniff av sjøluft på verandaen, men det var herlig å plutselig være tett omgitt av gamle og nye venner, utesteder, døgnåpne butikker, parker med lyd av djembetromme og holdeplasser der det aldri var mer enn 4 minutter å vente på neste buss. Jeg husker fortsatt følelsen jeg hadde første gang jeg forlot vennene mine kl 04.30 i taxikøen og bega meg ut på den 7 minutter lange spaserturen hjem.
Sist søndag før visning, da jeg sto og bakte kanelboller («da lukter det så godt i huset» sa megleren), amper som fy (ikke hele Norge baker!) og gikk tom for mel (Satan!!), innså jeg at hvis jeg sluttet å spytte ut banneord og hive altfor klissete deig i taket, kunne jeg være tilbake fra butikken med rent mel i posen om ca 3 minutter.
Jeg kan se om det står en ledig taxi utenfor fra stuevinduet. Det har også vært helt vidunderlig å ikke kjenne naboene, og å ligge i sofaen og vurdere om jeg skal se en film på Ringen kino som starter om 10 minutter, for å rekke filmen via smågodtbutikken med god margin. Absolutt ingen har brydd seg om amatørmessig og sur klimpring på gitar (inkludert el-gitar med forsterker) utover sene nattetimer og tidlige morgener.
Men det siste året har jeg drømt om sjøutsikt. Bokstavelig talt. Drømt om sjøutsikt. Flere ganger i uken. Og etter at jeg tilbragte julen på havet, ble suget så intenst at jeg dro på visning. Da jeg opplevde å bli fysisk kvalm av begjær da jeg så sjøutsikten fra leiligheten, visste jeg hva jeg måtte gjøre. Om 32 dager, 2 timer, 44 minutter og 37 sekunder flytter jeg hit:
Da jeg besøkte et familiemedlem for litt siden, sa vedkommende at hun hadde noe spennende å fortelle meg. Sannheten var, fortalte hun, at jeg hadde fått meg kjæreste! Ja, dere kan tenke dere hvor opprømt jeg ble! Jeg spurte om hun var helt sikker, og hun innrømmet at hun hadde vært skeptisk i starten, men personen hun snakket med hadde insistert. Fremlagt bevis var et bilde i sosiale medier, som på ingen måte kunne anses som et vennskapelig bilde. Nei, uomtvistelig var det bevis for at jeg forlot singellivets rekker så tidlig som i september 2019. Innvendingene om at jeg har mange vakre, snille og varme menn i venne-, omgangs- og bekjentskapskretsen og dessuten aldri ville ha flashet kjærestene mine på Facebook, i tillegg til det beskjedne faktum at jeg vel ville ha visst om det selv, fikk jeg beskjed om å dra lenger ut på landet med.
Det er ikke derfor jeg flytter. Lenger ut på landet, altså.
En skikkelig god nyhet er at JobLearn vant anbudet Individuell Oppfølging, område sør. Samtidig som jeg skal følge Mestring og Arbeid frem til slutten, er jeg med på å starte opp en ny avdeling i JobLearn som jeg håper vil bidra til mange gode jobbmatcher og suksesser for både arbeidsgivere og arbeidssøkere, med alle de positive ringvirkningene det igjen har for familier og samfunnet som helhet.
Ny jobb og nytt hjem i samme geografiske område, altså – akkurat som det ble forrige gang jeg flyttet. Er det ikke rart hvordan «feltet» organiserer seg, som gestaltterapeutene – og Melodi Grand Prix-arrangørene sier?
Hvor han der nye kjæresten min oppholder seg, det vet jeg riktignok ikke. Samme kan det være. Basert på min erfaring siden september er hele opplegget med kjæreste så til de grader oppskrytt.
Oh well.
Two Out Of Three Ain´t Bad.
