Jeg syns det er skrevet mye viktig, interessant, vondt og godt om et trist og vanskelig tema som berører mange mennesker. Artikkelen jeg refererer til her er ikke noe unntak. Det var bare avslutningen jeg stoppet opp ved, etter å ha lest teksten vedrørende Ari Behns selvmord.
”Det er nemlig viktig å huske at uansett hva en person har utrettet i livet, vil selvmordet være det største fotavtrykket personen etterlater seg.”
Kilde: https://www.nettavisen.no/nyheter/ari-behns-tragiske-sorti/3423901942.html
Hvis mine antagelser stemmer (og det er slett ikke sikkert), så kan hensikten med setningen i denne konteksten være å unngå glorifisering av selvmord og prøve å bidra til å hindre en utilsiktet smitteeffekt. Hvis så er tilfellet, støtter jeg hensikten. Likevel kjente jeg at påstanden (slik jeg leser den), ikke støtter meg som etterlatt og mitt behov for å hedre en venns minne. Jeg presiserer at jeg bare snakker for meg selv og mine, personlige følelser.
Å miste noen vi er glad i, er vondt. At de vi er glad i har valgt det selv, kan medføre ekstra kraftige sorg- og traumereaksjoner. Jeg kan godt forstå følelsen av at slutten er så overveldende og brutal at den skygger for alt annet. Likevel, i dag 6 år etter, er det ikke lenger slik for meg.
Når jeg tenker på henne jeg har mistet, er det ikke selvmordet jeg fokuserer på. Jeg tenker jeg på alle de gode stundene, jeg tenker på is i stupetårnet på Ulvøya en hverdagsnatt, jeg tenker på champagne i påskeegget, griseflaks, harryturer og at jeg er glad jeg fikk kjenne henne og jeg tenker på at jeg er veldig takknemlig for at jeg kunne bety noe for henne, så lenge hun orket å være her. Jeg tenker på tid sammen med venner og familie, jeg tenker på latterkramper, små og store utflukter, dype samtaler, hender som tørket tårer og fellesskap. Jeg tenker på en enorm livskraft og –vilje, et humortalent, omsorg, mot og vennskap.
Jeg ga henne blomster og fortalte henne at jeg var glad i henne mens hun levde. Nå kan hun ikke høre meg, men hun har etterlatt seg så mye mer og så mye større fotavtrykk enn selvmordet. Og HVIS hun kunne høre meg, så ville jeg at hun skulle visst det. Hennes ettermæle avhenger av hvordan jeg (vi) husker henne. HENNE. Ikke hennes tragiske sorti. Det er absolutt ingenting romantisk, glorifiserende eller positivt med hennes død. Selvmordet var ikke heroisk. Det var bare vondt. For meg betyr det imidlertid ikke at hele hennes levde liv og alt hun utrettet og bidro med, stilles i skyggen av slutten. Selvmordet er ikke hennes største fotavtrykk.
Kanskje har ettermælet en annen betydning for liv som har levd veldig i offentligheten. Likevel.
Det føltes viktig for meg å si det.
PS! Det er overvurdert at tid alene leger alle sår. Jeg håper du kan få hjelp med sorgbearbeiding dersom du opplever sorger og tap som er vanskelige å bære. Bearbeiding innebærer kommunikasjon. La oss fortsette å snakke om det, også det som er så vanskelig!
