Lincoln Road, Miami. 3 dager siden. ”7 on the way”, som de sier, de ansatte på Symphony of the Seas, når flokken flytter på seg. Vi er på vei for å spise lunsj. Jeg ser noe i venstre øyekrok. Jeg fortsetter å gå (i mine nye, kamuflasjefargede crocs med brun fuskepels inni, for jeg trodde lykken var komplett etter knallkjøpet og at lykken umulig kunne bli større). Så jeg fortsetter bare å gå. Og jeg går. Og jeg går. Helt til jeg hører meg selv rope: STOOOOOPPPPPP! VEEEEENT!!!
Jeg ber aller nådigst om de øvrige 6 kan vente et kort øyeblikk slik at jeg kan løpe tilbake og se nærmere på hva det var som fanget blikket i utstillingsvinduet.
Jeg bykser inn i skatebutikken, river sekken vekk fra utstillingshylla og skumper inni en ung fyr med et vennlig ansikt og et spørrende blikk.
”Mom (!!?? Red. anm.), we do have other backpacks over there”, sier han og peker på en hylle med noen anonyme, sikkert veldig lette og praktiske ryggsekker, som muligvis, tenker han kanskje, er mer passende for en kvinne i min alder.
En kort dialog inspirert av en av Kevin Vågenes-karakterene i Parterapi utspilte seg i hodet mitt. ”La meg stille deg et spørsmål, unge mann. Er det ikke faktisk slik at jeg er født et par år SENERE enn 2Pac? Eller DAD, som du kanskje kaller han?
NETTOPP! Da legger vi den død.”
PS! Det er ikke den unge, vennlige selgeren jeg sikter til med overskriften, men min venninnes overraskende frekkhet da hun slett ikke lot det være med en indre dialog forrige gang vi var ute av 2Pac-fans-skapet:
