Noen dager før ferien skulle starte for 3 uker siden, var jeg litt molefonken. (Det motsatte av MollaFunky). Jeg kjedet meg allerede før ferien var begynt og forberedte meg på den kjipe ensomheten som følger tanken om at ”alle andre skal masse morsomt og har alltid noen å være sammen med og jeg skal ingenting og jeg har ingen i hele verden å være sammen med.”
Det skal sies, at hver gang jeg kommer til slutten av den setningen, så ser jeg for meg Melissa McCarthy sin rollefigur i filmen Bridesmaids, som gir den single dama med sitt ”pity party” grunn til å revurdere holdningen sin (klipp under på 3 min og 54 sekunder er verdt en titt).
Jeg setter pris på den ørefiken hver gang jeg starter mitt pity party. For jeg har alltid noen å være sammen med, hvis jeg bare planlegger litt. Jeg har til og med folk å være sammen med uten å planlegge, familie og venner som vil ta i mot meg med åpne armer hvis jeg bare spør. (Nå høres det kanskje ut som om jeg aldri blir invitert med på ting, det stemmer ikke. Tankene stemmer som vi vet ikke alltid.) Men jeg klarer altså det kunststykket å bli molefunken av TANKEN på at JEG må ta initiativ til å skape innhold i min egen hverdag, fordi ”alle andre har mann og barn og en vennegjeng som i Friends, og de trenger ikke å planlegge noe som helst, de bare ER SAMMEN uten å løfte en finger”.
Kom igjen, gi meg en ørefik du også – jeg tillater det!
I løpet av ferien inviterte jeg med den ti år gamle sønnen til en venninne på road trip. Vi besøkte Bestis med familie på campingplass i Sverige før vi dro videre til min familie på Hvaler.
Da jeg hentet han, gikk vi innom butikken der han bor for å kjøpe proviant til bilturen. Der møtte vi en gutt som kastet seg rundt halsen hans og kom med tydelige gledesutbrudd. 10-åringen klemte tilbake og de utvekslet noen ord mot fakter. Da vi satt oss i bilen spurte jeg om gutten uten så mye språk, og svaret var så enkelt som: ”Vi går på samme skole, og han har ikke så mange venner, jeg leker mye med han.”
Jeg hadde lyst til å stjele en setning fra Pretty Woman der og da og si til 10-åringen: ”Hvis jeg glemmer å fortelle deg det når vi er tilbake i morgen, så har jeg hatt en veldig, veldig fin tur.”
10-åringen følte seg først bittelitt sjenert og litt sånn ”hva hvis vennene dine ikke liker meg, Marianne”?, noe jeg selvsagt umiddelbart forsikret han om at det var absolutt null sjanse for, samtidig som jeg visste at det var noe han måtte erfare selv for å bli helt trygg på at det stemte.
Jeg tror det tok ca 3 minutter etter ankomst på campingplassen, før 10-åringen slang rundt seg med setninger som:
Åååå, de barna er veldig søte!
Ååååå, dette er sikkert den fineste campingplassen i Sverige!
Ååååå, hvis man bor her, er det UMULIG å kjede seg!
Og noen minutter senere:
Woooow, femåringen fikk hole in one!!!
Ååååå, det er sååå kult å spille minigolf!!!
Og litt senere, etter en vill husketur i en båt som gikk ca 40 knop og en kaptein som gjorde alt han kunne for å finne bølger og få båten til å danse på vannet:
DØDSKUUUUUUULT!
Jeg fikk styre båten!
Dette skal jeg fortelle til alle på skolen!
Pizzaen var KJEMPEGOD, badingen PERFEKT, vennene mine UTROLIG SNILLE (”og jeg tror de likte meg, tror ikke du?”)
Vi dro videre til Hvaler og på veien så vi de høyballene som ser ut som Marshmallows. Da fortalte han at de hadde laget S´mores på skolen en dag han var borte, hadde jeg smakt det? Det hadde jeg ikke, så vi ble enige om å lage det til kveldsmat på hytta. Kjeks, marshmallows og melkesjokolade på grillen. Ja, du kan jo gjette om det falt i smak. (10-åringen likte det også!)
Mer båting, bading og grilling. Ubeskrivelige mengder glede og uttrykt takknemlighet.
Alle vi møtte; en ny venn. Til moren sin sa han da han kom hjem at han på en måte kunne si at han hadde ”besteforeldre”, siden han kjenner min mamma og pappa, og selv om jeg er morens venn, er jeg hans venn også, og det er også søsteren og svogeren min og vennene vi traff på campingen og alle han traff på brygga da han badet.
Mens vi ventet på grillen, viste jeg han et bilde av en frisyre jeg liker og som jeg vurderte å få meg hos frisøren i går. ”Wow! Du vil nok ikke angre om du får deg en sånn BADASS-frisyre”, var tilbakemeldingen.
Jeg bare så på han og tenkte at ingen frisyre i hele verden, kan måle seg med den BADASS-holdningen han har til livet. Det var et øyeblikks sårbarhet da han lurte på om vennene mine ville like han, men etter at det var bekreftet, ”lente han seg inn i gleden uten reservasjoner.”
På Netflix finner du nå ”The Call to Courage” med Brené Brown, jeg så den i går. Og hun snakket som vanlig om sårbarhet, denne gangen også om hvor redde vi er for å tillate oss å føle glede. Kanskje det er noe av det vi er mest redde for, mer enn å føle ubehag, mer enn å drite oss ut. Å faktisk kjenne på glede. Det er jo dritskummelt. Det kan jo tas fra oss. Best å ikke kjenne så mye på den i det hele tatt, kanskje?
Helt fra Melissa McCarthy ga meg ørefiker, gjennom ferien og etter turen med ti-åringen, har noe beveget seg i meg. Og selv om jeg feiget ut i frisørstolen og utsatte overgangen til BADASS-frisyre, så kjenner jeg på hele meg at jeg ikler meg en ny BADASS-livsinnstilling, sterkt inspirert av en gutt på 10 år og hans uforbeholdne livsglede og evne til å spre glede.
Jeg skal jammen meg tillate meg å glede meg betydelig mer over min ekstremt privilegerte tilværelse, mine mange vidunderlige venner som jeg både kjenner og ikke ennå kjenner, min fantastiske familie, jobben jeg elsker med alle de beste folka i verden og selvfølgelig; S´mores.
Ferien var sannsynligvis DEN BESTE jeg kunne hatt <3
