”Heya, Du ser kjent ut. Vi har møttes før, sant?”
I forbindelse med nettverksbygging rundt min nye instagram-konto Notaboutustwo, tikket meldingen inn i meldingsboksen.
Det går ikke mange meldinger frem og tilbake før vi har etablert at vi møttes på Sukkerfest i 2015. Det har i ettertid kommet han for øret at jeg er en kjent blogger (hvilket jeg umiddelbart avkrefter) OG at jeg har blogget om en melding han sendte meg etter festen (hvilket jeg umiddelbart er nødt til å innrømme). Selv har han ikke lest innlegget (hvilket jeg umiddelbart lovpriser), men hva med en catch-up/kaffe?
SURE, WHY NOT? svarer jeg (hvilket jeg umiddelbart undrer meg over).
Dagen etter får jeg melding fra WordPress om at statistikken på bloggen boomer! Lettere stresset klikker jeg inn og sjekker hva som er lest, og jada – der finner jeg innlegget fra 2015: ”Hva skal jeg svare?”
Sender en litt nervøs melding til Sukkermannen: ”Er det du som står bak økt trafikk til bloggen min?” Jepp. Han måtte bare se hva han egentlig hadde skrevet til meg, sa han. Så da måtte jeg selvfølgelig også lese innlegget og se hva jeg egentlig skrev om den kvelden.
Oh dear.
Han inviterte meg til Creperie de Mari (jeg lurte litt på om det var ”pun intended” og skulle hinte om Creepy Mary eller noe sånt). Og før jeg ankom fikk jeg omsorgsfull melding med spørsmål om jeg trengte hjelp med å finne stedet (var det kanskje en mockery av min stedsans?!).
Vel på plass vinker en smilende og kjekk fyr meg til bordet han har funnet, og like etterpå får vi servert pannekaker med nutella, is, krem og jordbær. Et øyeblikk er jeg i himmelen.
Praten går lett og vi ler bare av historiene knyttet til singelfesten. Blant all opphetet diskusjon husker vi at vi var enige om at det var en forferdelig ide å utstyre gjestene med lommelykter for å lyse opp ansiktene til hverandre i den ellers behagelige, romantisk dempede belysningen.
”Så vi hadde 1 ting til felles!”, påpeker Sukkermannen.
Vi snakker om å treffes igjen da han nevner tilfeldig at han er på ”vakt” 24/7 i forbindelse med jobben sin denne måneden, og aldri kan være mer enn 30 minutter unna MAC-en sin. ”Hvor lenge har du øvd på den cover-historien” spør jeg, som umiddelbart skjønner at han soner en dom med fotlenke.
Selvsikker drar han ”pageren” opp av lomma for å bevise faktum, men som jeg sier – den greia der er jo bare del av dekkhistorien. ”Vis meg anklene dine!” Den som ligger i kryss over kneet ser grei ut, den andre er for tung til å løfte fra gulvet, ler han. Tenkte jeg det ikke.
Han forteller at det nok stemmer at han kan virke litt arrogant til tider, så vennene hans har ordnet med en ”Douchebag Jar”, der han legger penger hver gang han får beskjed om at han kan foreta en donasjon. For å gjøre det enkelt fremover foreslår han at jeg får tilgang til VIPPSén hans, så kan jeg sende meg selv en liten sum hver gang jeg opplever han som dust.
Litt senere fremkommer at han ikke har sett ”De Urørlige” og lykken er komplett. Den må vi jo se sammen! Problemet er at hos meg har jeg bare 28 tommers TV, jeg vet at mange syns det formatet er dårlig egnet for film. Selv har han 55 tommers TV, så vi kunne gjerne sett filmen der, hadde det ikke vært for de to leietakerne hans som ville forstyrret veldig. ”Hvor lenge har du øvd på den historien der?” spør jeg, som umiddelbart skjønner at han har kone og barn hjemme.
Når vi kommer til temaet ”egentid” og jeg forteller at jeg tidligere tenkte at drømmemannen måtte ha minst 300 reisedøgn i året, sier han at han riktignok ikke reiser SÅ mye, men at jeg vil få en frihelg hver måned, da han reiser fast i forbindelse med fritidsinteressen sin. ”Jøss, low maintenance på kjæresten din i utlandet!”, fastslår jeg. Da begynner han å komme inn i min tankegang, tror jeg. Han svarer i hvert fall: ”KjæresteR, ny by hver eneste måned.”
Vi har begge påfølgende avtaler i byen og slår følge. På veien redder han meg fra å bli overkjørt av trikken og utenfor Oslo City får han meg til å rødme, men på en god måte.
Før jeg la meg sendte jeg han en melding:
”Etter en oppsummering av dagens hendelser, vil jeg bare si at å møte deg var dagens høydepunkt.”
Mon tro hvordan livet hadde sett ut (evt. hvor mye penger jeg hadde hatt på konto i dag), dersom jeg svarte det for 4 år siden.
