Det var noen som spurte meg en gang:
«Hvorfor legger ikke du ut diktene dine på Instagram, Marianne?»
”Dikt”, tenkte jeg. Det var et sabla råflott ord for å beskrive de greiene der. Og så tenkte jeg ikke mer på det.
Men jeg har lagt merke til at jeg koser meg skikkelig når jeg går gjennom tidligere blogginnlegg, bildebibliotek fra årene da jeg tok bilde hver eneste dag og når jeg en uhyre sjelden gang går ned i kjelleren og graver frem gamle ”diktsamlinger” og setter meg ned og mimrer, som i dag. Jeg tror jeg har undervurdert mimring som aktivitet!
Bilder og tekst (i tillegg til musikk) vekker minner, stemninger og refleksjoner over den gang da versus her og nå. Jeg våkner litt, rett og slett. Så hvorfor ikke gjøre dette mer tilgjengelig, om så bare for meg selv?
Jeg googlet: ”Hvordan legge ut dikt på Instagram?” og fikk opp artikkelen:
Instapoesi: Hva faen er greia med alle diktene på Instagram?
Hva faen, tenkte jeg.
Og så fant jeg ut hvordan jeg kunne lage en ekstra konto. Det er jo frivillig å følge, tenkte jeg. Kanskje noen syns det er morsomt eller blir inspirert til å lage sin egen «diktdagbok».
Og for at absolutt ingen skal føle seg truffet dersom de ”får et dikt i fleisen” som Espevik kommenterer i artikkelen, vil jeg herved offisielt erklære at diktene absolutt ALDRI handler om hverken deg eller meg.
Derav tittelen: #notaboutustwo.
…
Who am I kidding, right? 😉
