Noen ganger bekymrer jeg meg for om de som leser blogginnleggene mine eller ser Instagrampostene mine, tenker at jeg ikke eier selvinnsikt.
For eksempel kan jeg dele et klipp av at jeg synger og spiller gitar, og før jeg trykker ”publiser”, bekymrer jeg meg for om noen tror at jeg er akkurat som en av dem som har meldt seg på Idol i den tro at de kanskje er Norges neste superstjerne, og så får de beskjed av dommerne om at de egentlig ikke engang bør synge eller spille i dusjen.
Jeg er veldig klar over at jeg ikke er Norges neste superstjerne, at jeg ikke er så veldig flink på gitar og at jeg ikke har noe særlig til sangstemme. Men så er jeg likevel litt stolt av at jeg har lært noen grep og at øvingen går fremover, og så koser jeg meg så mye med musikken at jeg vil dele det med dem som forstår at det er DET jeg deler. Og hva er det verste som kan skje, liksom?
I alderen 13-18 år, jobbet jeg på ABC-teatret sammen med flere familiemedlemmer. Bestefar var inspektør og bestemor var barsjef. Jeg solgte programmer og var plassanviser, frem til jeg ble (nesten) gammel nok til å stå i baren. Og som usikker og beskjeden tenåring opplevde jeg noe som var litt spesielt.
Jeg ryddet opp glass mellom stolradene i orkester, mens Kari Stokke satt og øvde på piano og musikalsk leder for ensemblet klargjorde for neste forestilling. Så kom bestefar inn. Og jeg hørte at han begynne å snakke med pianisten og musikeren. ”Barnebarnet mitt er suveren på orgel” hørte jeg han si. ”Hun har vunnet en talentkonkurranse i Japan.” Og før jeg visste ordet av det, hadde han avtalt med lederen for bandet, at jeg skulle komme og jamme med han før forestillingen i helgen.
Det var riktignok sant at jeg hadde begynt å spille orgel, og jeg hadde vunnet en konkurranse – men det var bare fordi jeg var den ENESTE på mitt relativt lave nivå, i gruppe C. Jeg hadde altså ingen å konkurrere mot, så jeg vant. Og Japan? Gudene vet.
Forstå det den som kan, men jeg syntes det var så utrolig flaut å skulle si til disse fremtredende musikerne at bestefar sto der og løy. Så jeg bare smilte og håpet at gulvet skulle sluke meg. Og forstå det den som kan, jeg var så pliktoppfyllende at jeg med verdens største klump i magen, møtte opp til avtalen bestefar hadde laget.
Tom teatersal, oppsett til et helt band på scenen og et Yamahaorgel til meg. Kanskje jeg tenkte at gode krefter i Universet var nødt til å vise barmhjertighet og redde meg fra denne situasjonen, men det var ørlite grann naivt. Så da jeg satt meg ned ved siden av musikalsk leder for ensemblet, sa han: Du kan jo bare starte å spille noe, så hiver jeg meg på.
Jeg kunne ingenting uten noter. Og jeg hadde ikke tatt med meg noen noter. Og om jeg hadde tatt med meg noen noter, så hadde det ikke gjort store forskjellen. Det eneste jeg kom på i farten, var starten på ”Yesterday”, så jeg trykket nølende og skjelvende ned g, f, f.
Resten har jeg fortrengt. Helt alvorlig. Jeg husker INGENTING annet enn følelsen av å være så til de grader avslørt. Jeg har ingen anelse om hvordan vi fikk avsluttet den pinlige seansen og jeg aner heller ikke hvordan jeg kom meg gjennom resten av kvelden på jobb. Jeg har ingen erindring av noen gang å ha sett disse menneskene i øynene igjen.
Da jeg akkurat hadde fått førerkort som 18-åring, ringte bestefar og sa han trengte meg som limousinsjåfør (han drev eget limo-firma). Han skulle kjøre et utdrikningslag, trengte to biler og ingen av sjåførene hans var tilgjengelige. Forstå det den som kan, for jeg ropte nei inni meg og visste at det ville bli katastrofe, men jeg hørte meg selv pliktoppfyllende si: ”OK, bestefar.” Tok på meg en svart blazer, tuperte håret, og møtte opp på Frogner. Han skulle kjøre Volvoen som tidligere hadde tilhørt Harald og Sonja (det var det han kalte dem), jeg skulle kjøre en amerikansk dodge med automatgir.
Jeg hadde ALDRI kjørt automatgir, og hadde knapt noen erfaring med å kjøre i sentrum.
Inn i bilen kom en gjeng med festkledde damer og flasker med champagne, hvitvin og rødvin. RØDVIN!
De som har forsøkt å gå fra manuelt gir til automatgir med forholdsvis lite kjøreerfaring kan kanskje se for seg hvordan dette gikk. Jeg skulle henge på bestefar, og det kommer vel ikke som noe sjokk at han tok lite hensyn til det.
Jeg kjørte som en gal på drosjegrønne lys, suste rett gjennom rundkjøringer og foretok ville forbikjøringer, bare for å ikke miste bestefar av syne. Jeg hadde nemlig ingen ide om hvor vi skulle. Det ble rykk og napp, det ble mange bråstopp, og de flotte kjolene var etter hvert dynket i både røde flekker og alkoholdunst. Jeg husker at jeg fikk kjeft. Høylydt og massiv sådan. Og jeg bare kjørte på. Resten har jeg fortrengt.
Det har imidlertid kommet noe godt ut av det.
Jeg finnes nemlig ikke engstelig for å kjøre bil, når som helst, hvor som helst, uansett type eller størrelse på bil, uansett status på passasjerer, uansett rushtrafikk. Det kan ikke bli verre enn den gangen.
Og hvis noen av dere skulle bli beklemt av min tilsynelatende mangel på selvinnsikt ved deling av musikalske evner, så bare tenk på det som eksponeringsterapi for førstnevnte omtalte traume fra tenårene.
Og send for all del gjerne en tanke til bestefar.
