Jeg drømte at jeg fant et videoklipp av oss. Jeg ble så glad, det var mange minutter med film, av deg og meg som bølla og lo og hadde det gøy. Aketuren vår i Korketrekkeren var med på filmen. Det var flere close-ups av ansiktet ditt og jeg tenkte at jeg husker hver eneste smilerynke, jeg husker latteren og faktene, blikket når du fleipa og ventet på om jeg tok poenget eller ikke. Det var en glad drøm, selv om du var død i drømmen også. Gleden over å finne filmen var så stor.
Da jeg våknet var den første tanken jeg tenkte: ”Har jeg en sånn film av oss, eller var det bare en drøm?” Men så stivnet alle tankene og jeg mistet pusten et øyeblikk. Hendene famlet i mørket etter mobilen på nattbordet. Fant den og klikket på Meldinger-ikonet, selv om jeg visste svaret før jeg så det. Alle meldingene mellom oss; borte.
I snart 5 år har jeg beholdt meldingene på telefonen. De har fulgt meg gjennom telefonbytter. Innimellom har jeg gått inn og lest. Jeg har lest meldingene der du skrev at du var glad i meg oftest. Og mine meldinger om at jeg var glad i deg også.
Men denne gangen hadde jeg ikke tatt sikkerhetskopi av meldingene på mobilen. Telefonen min ble totalvrak i uken som gikk, og mye innhold gikk tapt. Det var ikke før jeg våknet av drømmen at jeg med et lite sjokk innså at disse meldingene er blant det jeg har mistet.
Jeg tror ikke jeg hadde taklet det noe særlig bra, om det ikke var for den fine drømmen – en bekreftelse på at jeg ikke er i nærheten av å glemme deg. Jeg husker både hvordan du så ut og hvordan du hørtes ut og hvordan jeg ble glad i hjertet mitt av bøllet ditt. Hvordan jeg fortsatt blir glad i hjertet mitt av å være glad i deg.
Og da jeg sjekket kontaktene nå, har jeg deg fortsatt på kontaktlista. Med en smiley mellom for- og etternavn. Jeg tror jeg er klar til å slette oppføringen nå. For jeg ser deg helt klart og jeg hører deg så tydelig si:
”Det går bra, Marianne.”
