Prosessen tok 2 måneder inklusive møter, tester og referanser. Og til slutt fikk jeg tilbud om jobben. Og takket ja. Det var en sorg å slutte der jeg var, men jeg hadde gode grunner (ref. forrige blogginnlegg).
4. juni startet jeg i et selskap jeg hadde stor respekt for, med mennesker jeg så opp til. Og enda verre; likte utrolig godt.
2 uker senere hadde jeg vondt i magen.
Skikkelig vondt i magen.
Hver morgen gikk jeg over en bro på vei til jobb. Broen spurte:
Det gnagde inni meg. Det gnagde og gnagde. Og så; den følelsen jeg hadde på JFK (flyplass i New York) da jeg skulle sjekke inn (og passet lå igjen i safen på hotellrommet.) ”Noe er skikkelig galt.”
Det er mye jeg ikke er sikker på her i verden. Det er veldig ofte jeg tviler. Og så har jeg i tillegg den egenskapen at når jeg VET, så vet jeg.
Vennene mine mobber meg litt for det. Gi det litt tid, sier de. Jeg liker vennene mine, men de har ikke peiling.
Det eneste gode som har kommet ut av å gi noe mer tid, når jeg har visst innerst inne at noe er fryktelig galt, er at ”bruddet” blir mer komplisert.
Så hva gjør jeg da? Headhunteren og referansene har gått god for meg. Alt skulle tilsi at jeg er rett kvinne for jobben. Jeg syns de jeg jobber med er så dyktige og så hyggelige og bra folk. Og så føles det likevel så sterkt at det ikke er dette jeg skal gjøre.
Och då kom paniken.
Jeg ringte en fyr jeg stiftet bekjentskap med da han holdt foredrag på Litteraturhuset over temaet ”Lær å gi mer faen”, og det kan være fint for alle som sliter med å ta seg selv på alvor fordi det kan gå utover saker og folk de bryr seg om. Eksperten forstod dilemmaet og henviste meg videre til en venn på Oslo Psykologsenter. Psykologen oppfattet at jeg opplevde å være i en slags krise og jeg fikk time sporenstreks.
”Nå har det seg sånn”, sa jeg. (Jeg visste at jeg hadde 45 minutter til rådighet, det ville koste meg kr 1.300 å få et godt råd fra en utenforstående). ”At jeg har tatt feil valg. Jeg har takket ja til en jobb med folk jeg digger, men jeg har innsett at det ikke er den type jobb jeg ønsker å gjøre. Jeg har bare vært der i 2 uker, det vil sette folk jeg bryr meg om i en dårlig situasjon om jeg sier opp nå.”
Psykologen lot fingrene løpe over haka si, lot underleppa stikke ut og sa: ”Skjønner. Det er klart at du ikke kan si opp. Det skulle virkelig tatt seg ut om du sa opp etter 2 uker.”
Og så gikk han videre til å utbrodere alle mulige tenkelige worst case scenarioer som kunne skje dersom jeg sa opp. De kom til å bli rasende! Jeg tør ikke gjengi hva han sa. Kort oppsummert, så ville trolig verden gå under.
Jeg husker at jeg lo. Hardt. Så hardt at jeg fikk vondt i magen. Men det var vondt i magen på en mye bedre måte enn den magevondten jeg hadde hatt de siste dagene.
Da jeg gikk sa jeg at jeg hadde tatt et valg, og at jeg var spent på om det kom til å bli så jævlig som han hadde skissert. Han holdt blikket mitt, klødde seg i skjegget og sa” Det blir nok mye verre.”
Jeg digga timen hos psykologen. Han så meg umiddelbart, han fikk meg til å le når jeg hadde det jævlig. Klumpen i magen slapp litt.
Da jeg viderefortalte historien til søsteren min, sa hun: ”Han psykologen der, han skjønte ikke en dritt. Du er jo ikke redd for at de skal bli sinte på deg. Du er redd for at de skal bli lei seg!”. Og så fikk jeg vondt i magen igjen.
Det var fint å ta en flukt via katastrofetenkning og le av at verden faktisk ikke ville gå under. Men fakta gjensto: Min nye arbeidsgiver (og headhunteren som anbefalte meg) ville bli lei seg.
Jeg har skuffet folk på verre måter før, tenkte jeg. I can handle this shit!!
Men det å si opp en jobb etter 2 uker, det føltes som et svik til folk som hadde tiltro til meg, som hadde satset på meg, som hadde anbefalt meg, som hadde gledet seg til å få meg på teamet.
”Det er ikke deg, det er meg…” sa jeg.
Og den første reaksjonen var: What da fuck? (uten banneord).
Den neste reaksjonen var: ”Så vondt du må ha hatt det mens du innså dette.”
Deretter: ”Gi det litt mer tid.”
Det er klart, at jeg hadde litt uflaks med oppstarten. Helgen før jeg begynte, ramlet jeg ned en (liten) trapp og vrikket/forstuet ankelen. Så i tillegg til at det var j… vondt, startet jeg også min egen kleskode i BarCode, med skinne og joggesko. Selvfølgelig ingen som hevet et øyebryn på grunn av det, men likevel ikke noe stas.
Så fikk jeg en sånn infam sommerforkjølelse, hostet og snørret og ble sendt hjem fra jobb med beskjed om å ligge under dyna og se på Netflix.
Og så døde bestefar.
Jeg skal være raus nok til å innrømme at det kanskje ikke er så rart at folk rundt meg anbefalte å gi det mer tid.
Men når jeg VET, så vet jeg.
Hvordan forklarer du til noen du er glad i, at du ikke kan leve med dem?
Hvordan forklarer du noen du ser sykt opp til, at du elsker måten de bidrar til å forandre verden, men at du må gå din egen vei og påvirke verden på en annen måte?
Hvordan gjør du det slutt med noen du ønsker alt godt, uten å såre følelsene deres?
Kanskje det ikke går.
Jeg fortvilte. Jeg skammet meg. Jeg sa og tenkte de styggeste ting om meg selv.
Så skjedde det:
Min nye leder sendte meg meldingen: ”Livet er kort. Man skal ha det godt.”
En annen på kontoret sa: ”Ingen her er sinte på deg.”
Headhunteren som hadde hentet meg inn i prosessen, sa: ”Det viktigste for meg, er at du er lykkelig.”
En tredje kollega sa: ”Det er ALDRI for sent å følge drømmen sin.”
Jeg husker at jeg skrev et dikt da jeg var ganske ung, om hvordan kjærligheten min vokste på grunn av hvordan han jeg forlot, lot meg gå.
Kjærligheten min vokste nå også. Det var ikke noe personlig. Jeg hadde bare tatt feil valg. Jeg trodde at det jeg har gjort de siste 4 årene var noe midlertidig, en følge av en personlig tragedie som førte til at jeg ville gjøre noe ”meningsfylt” en periode.
Det viser seg å ikke være en periode. Eller om det er det, så er perioden ikke over ennå.
”Du har funnet ditt kall!”, sa en av mine nye kollegaer. ”Hva kan vi gjøre, annet enn å gratulere deg?”
Jeg gråt litt av takknemlighet da.
Og min gamle jobb ønsket meg tilbake med åpne armer.
Tiltaksbransjen er usikker. Fremtiden er usikker. Helsike heller, livet er usikkert.
Jeg selv har aldri vært mer sikker.
Og jeg har aldri vært mindre redd for å ta feil valg.
En venninne sa til meg: ”Nå vet du i hvert fall bedre, og kan ta bedre valg i fremtiden!”
NEI, tenkte jeg.
Nå har jeg erfart noe som er uvurderlig; både jeg og omgivelsene mine takler at jeg av og til tar feil valg. Det er ubehagelig, det er tidvis flaut og leit, men det kan faktisk føre til at jeg finner mitt kall!
Jeg har aldri vært mindre redd for å ta feil valg enn jeg er nå.
Jeg har aldri vært tryggere på at DET kommer til å gå bra.
Whatever that is.
