Jeg har hatt min siste gruppe arbeidssøkere som karriereveileder på kurset Mestring & Arbeid. En imponerende samling mennesker som rørte meg dypt. Igjen.
Jeg fortalte dem om Fighter-prosjektet mitt og hvordan jeg tagget Idris Elba i alle postene for å få hans oppmerksomhet. Og hva tror dere skjedde etter hvert? spurte jeg.
”Han tok kontakt??!! De så forventningsfulle på meg.
”Nei, det skjedde aldri”.
”Men du vant boksekampen?”
”Nei, det skjedde heller ikke. Det ble ingen boksekamp.”
Så, var prosjektet mislykket? La meg se…
Jeg har sett Fighter-serien med Idris en haug med ganger (utelukkende positivt).
Jeg har kommet i kontakt med usedvanlige folk, usedvanlig kule folk!
Der må jeg stoppe opp litt. Jeg valgte Gym Ila fordi det ligger rett rundt hjørnet for der jeg bor. Skjebnen ville ha det til at jeg fikk Grethe Kraugerud som personlig trener og boksetrener. Grethe er Norgesmester i boksing og mester i å få meg til å føle meg bra. Hun er også av den typen som gratis og uten å nøle stilte opp på jobben min og hadde hoppetau-trening med kursdeltakerne.
Nå har hun reist til Saudi-Arabia for å trene kvinnelige boksere i landet, …”der kvinner ikke får lov til bade offentlig eller prøve klær i butikkene.” (Kilde: https://www.tv2.no/a/9739282/).
Det er bare å google navnet hennes hvis du vil lese mer om hva hun gjør i Saudi. Les like gjerne rapportene fra Amnesty International også, som viser at selv om kjøreforbudet for kvinner oppheves (merk: de får lov til å sitte ved rattet, de får ikke lov til å kjøre uten en mann i bilen), så arresteres de saudiske kvinneaktivistene som har kjempet frem lovendringen. Det er uten tvil sabla tøft å være Norgesmester i boksing og det er uten tvil minst like tøft å bestemme seg for å lære saudiske kvinner å bokse. Og tenk – hu dama der, har trent Rockynita (meg)!
Jeg kunne sagt at det var fordi hun flyttet til Saudi at jeg ga opp bokseprosjektet mitt, men det ville være å ljuge. Og å ljuge det gjør jeg bare av og til. Jeg sluttet fordi det ikke var morsomt lenger. Og da jeg gjorde SWOT-analysen ved oppstarten av prosjektet (se bloggen Risiko og trusler sto dette som TRUSSEL ”Det er ikke morsomt lenger.”
Treningen var kjempegøy lenge, men da vi kom til å skulle slå hverandre på ordentlig, vel… Jeg er tøffere i kjeften (Gangstah-rap made me do it!) enn jeg er i neven. Jeg ble litt herda i forhold til å ta imot slag og det var gøy å oppleve at kroppen ikke brydde seg så mye om det etter hvert. Men jeg kom ikke dit at jeg ble herda i forhold til å dele ut slag. Og det var ikke morsomt å prøve å få det til, enda treningspartnerne mine sto og skreik at jeg skulle slå dem. Klarte ikke. Ville ikke. Hva med en bamseklem i stedet? Anyone??
Så nå er det mai, det ble ingen boksekamp – men at jeg hadde prosjektet gående ga meg utvilsomt et rikere år.
Boksing kan også være en metafor på livet. Livet er en kamp, heter det. Og for mange av oss føles det sånn til tider. Og hvert eneste år vet jeg at jeg skal ned for telling noen ganger, og jeg vet fra forutgående år at jeg skal reise meg igjen. Jeg vet at jeg skal få noen uventede slag i trynet, og jeg vet at jeg skal gi noen på tygga når jeg egentlig bare mente å stryke dem over kinnet.
De siste månedene har jeg gått mange runder med meg selv i forhold til å forlate en jobb jeg elsker.
For fire år siden mistet jeg en person som sto meg veldig nær i selvmord. Hun var uføretrygdet, men 2 dager hadde hun sommerjobb hos meg på Høyskolen Kristiania og hjalp til å sende ut tilbudsbrev og informasjon til nye studenter. Jeg glemmer aldri hvor stolt hun var da hun fikk lønning og jeg glemmer aldri telefonen jeg fikk året etter: ”SNUPPELUPP, nå har jeg fått FERIEPENGER! Ta på deg finstasen, nå blir det fest!!!” Så lo hun sånn som bare hun kunne le. Og så gikk vi ut og brukte de 70 kronene hun hadde tjent opp året før, i ordinær jobb.
Å bidra i forhold til å få folk som sliter med milde til moderate psykiske lidelser tilbake i jobb, har vært en av de mest meningsfulle jobbene jeg har hatt. Men tiltaksbransjen er usikker, og akkurat som en president i USA velges for 4 år av gangen, har kurset jeg jobber med hatt sine 4 år med NAV-avtale. Så da muligheten kom for å vurdere en annen stilling og bransje, var tidspunktet riktig.
Forhåpentligvis kommer jeg til å elske min nye hverdag også, og er det noe jeg har lært av livet mitt, så er det at det er ikke så nøye om jeg oppnår alle målene mine, jeg seirer hver gang jeg får en ny, betydningsfull relasjon, hver gang jeg kjenner at jeg mestrer og hver gang jeg lærer noe nytt om meg selv som jeg kan bruke til å løfte både meg selv og andre. Og da min nye arbeidsgiver i intervjuet hang seg opp i den lille notisen om at jeg hadde vært flyktningguide for Røde Kors (frivillig arbeid), kjente jeg en verdimatch som virkelig forsterket motivasjonen for jobben.
For når livet er en kamp, er det i alle fall viktig å henge med de rette folka. En kamp kan jo også være spennende, morsom og livsbejaende når noen heier på oss.
Du mener livet er en kamp
Jeg er enig
Men rett som det er
er det hjemmekamp
Og vi topper laget
Har sola i ryggen
medvind
Alle heier på oss
– Trygve Skaug
Avslutningen min på JobLearn var en følelsesmessig tøff affære, med så mange fine ord og ulike musikkinnslag. Kollegaene mine sang blant annet denne sangen til meg, og sa at de syns jeg var flink til å se hvor flinke andre er. Der syns jeg de var flinke til å si noe som gjorde meg glad. Og flink er du også. Skikkelig flink. Og unik og spesiell. Ikke glem det.
