Den siste tiden har det gått sjokkbølger gjennom forsamlingen.
”Har dere hørt det? Marianne blir 44 år!»
Jeg tar det delvis som en kompliment. Jeg liker å tenke at de som blir forbauset ser min barnlige glede, mitt ungdommelige sinn, min rynkefrie hud (i deres øyne, altså – synet til de unge i dag er ødelagt etter overdreven skjermbruk), min fjortishumor (beklager hvis jeg fornærmer noen fjortenåringer nå) og min vilje og – om jeg får si det selv – evne, til å ikke følge alle konvensjoner.
Det var sågar en ung jente som nylig la begge hendene sine på brystet og sukket lettet ut:
”Du gir meg litt håp, da – sånn i forhold til å bli eldre.”
Flott.
Samtidig går det en liten sjokkbølge gjennom meg også. ”Hvorfor reagerer de på den måten? Jeg tenker ikke på 44 år som gammelt i det hele tatt. Hvorfor gisper de? Er det så ille å være denne alderen?”
Hei. Jeg heter Marianne. Jeg er 44 år. (Generalprøve før premiere i morgen).
Heldigvis ble min fremtidige kjæreste født nøyaktig 1 år og 2 dager før meg, så jeg er jo rene småripsen i forhold.
Tid. For et konsept!
Et konsept jeg ikke alltid klarer å forholde meg rolig til.
Det fikk jeg anledning til å kjenne litt på forrige helg, da det var hyttetur til Trysil med jobben. Jeg og en kollega skulle kjøre sammen og jeg hentet han på Oslo S kl 12.00 lørdag formiddag, med estimert ankomst Trysil kl 15 (inkludert pause). Det var ingen av oss som syns det var rart å sette på GPS’en for å finne riktig vei ut av rundkjøringen ved Oslo Spektrum. Time is money! Og så bar det raka vegen til Bolleland på Espa. (En dag i april solgte de 17.000 boller, BTW. 17.000!!!).
Vi vurderte om vi skulle spise noe annet enn boller, men landet på at vi heller skulle spise sen lunsj på Elgstua. Og så bar det raka vegen igjen. Toit droit, som de sier på fransk. For var det noe vi visste, så var det at vi bare skulle kjøre rett frem og så ville Elgstua åpenbare seg. Ifølge GPS’en skulle det ta ca 1 time fra Bolleland til Elgstua. Vi konstaterte det, og la vekk den hyggelige stemmen fordi vi ikke trengte den. Det var vi sikre på.
Noen timer senere så vi på klokka, på hverandre, på klokka igjen og jeg stilte det litt fjollete spørsmålet: ”Skulle vi ikke vært på Elgstua for liksom… minst en time siden?”
(For de som har kjørt til Trysil mange ganger før, som for eksempel meg, ettersom jeg har et vennepar som har hytte der, virker det kanskje rart at det ikke falt oss inn å ta til høyre ved Elverum, eller at vi ikke stusset over å passere Lillehammer, Hamar, Vinstra…)
Lettere nervøse oppsøkte vi igjen GPS-Guruen og da vi så hvor langt det var igjen til Trysil, startet en hysterisk reaksjon i form av ukontrollerbar latter, som varte de 3 timene og 25 minuttene som gjensto av kjøretid (etter å allerede ha kjørt i 4 timer).
Jaja, praten må ha vært god, da. Vi var vel i flow. Tiden sto stille? Bare at den gjorde ikke det, for på hytta på Trysil satt det gode kolleger og ventet og lo i vantro. Og timene gikk.
Noen timer er viktigere enn andre.
I dag hørte jeg fascinert på en jevngammel mann fortelle fra sine timer med intens terapi (slå det opp: ISTDP – ikke for pyser!)
Alle hans forsøk på å slippe unna følelsene, blir møtt av terapeuten med:
”Du er ikke her for å drikke kaffe.”
”Du er ikke på SPA nå.”
Når han prøver å vri seg unna med humor:
”Du er ikke morsom nå.”
”Det er ikke morsomt at du kommer hit.”
Og når han prøver den intellektuelle approachen:
”Det er ingenting galt med din evne til å tenke. Hvis det var nok å tenke, ville du ikke vært her.”
Oppdraget, det akk så vanskelige oppdraget hans, er å tåle å FØLE.
Jeg har ikke tenkt så grundig over dette som i dag, ikke bare hvor vanskelig det er å sette ord på hva en føler, men også hvor vanskelig det kan være å tillate følelsene å komme opp i dagen.
Dypt inspirert har jeg besluttet å bruke min siste kveld som 43 år til å FØLE hva jeg syns om å bli 44. Utfordringen blir å ikke gli unna som et sleipt såpestykke sånn som jeg pleier, ikke le det bort. Ikke fortelle meg selv morsomme historier eller tenke og rasjonalisere. Men virkelig FØLE hva jeg syns om at tiden går.
For kanskje er det ingenting morsomt med det. Kanskje er jeg både gammel og litt dum. I hvert fall helt uten stedsans, det har jeg bevist.
Men er det ikke noe som heter at veien er målet? I tilfelle spiller det vel ingen rolle hvor jeg befinner på veien. Så lenge jeg befinner meg, så er jeg i mål?
Men la meg ikke starte å tenke igjen, eller å prøve å rasjonalisere meg ut av oppgaven jeg har gitt meg selv for kvelden.
Nå skal det føles.
