Melding fra PT / boksetrener Grethe:
”Når skal vi sette i gang med treninga igjen?”
Jeg: ”Hva med mandag?”
Grethe: ”OK! Har du trent noe i løpet av sommeren, da?”
Jeg: … (tenkte jeg kunne skrive at jeg har jo gått mye, da!)
Jeg: … (tenkte jeg kunne skrive at jeg har jo svømt en del!)
Jeg: … (tenkte jeg kunne si at jeg hadde vært på gymmen én gang…)
Oh, crap.
Jeg: ”Vi må nok starte fra scratch.”
Og så snart jeg skrev det, tenkte jeg på en dialog fra TV-serien Blue Bloods som festet seg:
”You know what to do.” – Frank Reagan (Tom Selleck)
”Start from scratch?” spør nedbrutt kollega
”That´s how most of us start our days anyway” svarer Frank.
Og når jeg kom på den dialogen, så ble ikke tanken på å starte fra scratch like skremmende lenger.
Men det er langt mellom å ikke synes det er like skremmende å starte på nytt, og å se for meg at jeg faktisk kommer til å gjennomføre og oppnå resultater.
Jeg er dritdårlig til å visualisere. Og er det noe ALLE idrettsutøvere som lykkes her i verden er gode på, så er det nettopp visualisering.
Or so I´m told.
Så rett etter at jeg kjente at det er OK å starte fra scratch, så kjente jeg at jeg manglet litt tro på at jeg skulle kunne få til noe.
Helt til en vennlig sjel i dag illustrerte det for meg.
Der satt jeg og så hvordan han på et helt hvitt ark, fra scratch – tryllet frem fighteren i meg (alias Rockynita – remember the name!), lett som bare det.
Og noe lettet i meg samtidig.
Jeg vet ikke hvordan det føles å nå et mål innenfor idrett.
Men nå vet jeg hvordan det føles at noen tegner meg som en vinner, for å hjelpe meg å visualisere målet og øke mestringstroen.
Om ikke JEG skulle være uslåelig, så er i hvert fall takknemligheten for visualiseringshjelpen og kunstverket det.
