Overskriften ga meg grøsninger så snart jeg hadde skrevet den. Så jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke byttet overskrift. Alle som har lest boken av Sverre Asmervik med samme tittel, får kanskje ubehagelige assosiasjoner nå. Jeg husker jeg ble regelrett kvalm av å lese boka. Og enda kvalmere av å innse at sånn er livet for noen. Livet kan være veldig mye mer ubehagelig enn et blått øye!
Men det var egentlig ikke det jeg tenkte på da jeg begynte å skrive. Jeg tok utgangspunkt i bildet fra champagnelunsjen i går og spurte meg selv: ”Hva tenkte jeg på akkurat da bildet ble tatt?” (Sannsynligvis at jeg fikk prøve å gjøre noe ut av resultatet i photoshop…)
For å gidde å fundere mer på hva jeg kan ha tenkt på, må jeg selvfølgelig være interessert nok til å legge energi i det. Og det ga meg en ny assosiasjon, til den siste daten jeg var på; der motstanderen (les: daten) fortalte meg at han var en tøff nøtt å knekke, og det ville vise seg hvor tålmodig jeg var i forhold til å ”figure him out”.
Det viste seg at jeg ikke var spesielt tålmodig.
Det er mange gode grunner til å begynne på boksing. For det første så er det jo nærkontakt med andre mennesker. (Og det gir meg enda en ny assosiasjon, til en strofe fra Leah Andreone´s sang Problem Child: ”… the contact hurts, but at least you´re touching me”.)
For det andre, så er jeg nesten garantert et gjensidig ønske om å ”figure each other out”. Jo mer den andre kan lese hva jeg tenker (å gjøre), jo mindre sjanse har jeg for å overleve kampen. Figuratively speaking.
Da jeg begynte på boksing, begynte jeg på ”jenteboksing”. Men så ble gruppen blandet. Og forrige gang var Kjartan, den sympatiske kjæresten til Grethe, trenervikar.
Denne gangen kom det kun gutter/menn. Rekk opp hånda alle som tror at de fremmøtte hadde lyst til å slå på meg?
Du kan ta ned hånda.
Ingen hadde lyst til å slå på meg. (Jeg tror ikke de var redde for å få bank.)
Så jeg fikk trene med Kjartan hele timen. Og det var ikke dumt, det – for jeg hadde makspuls store deler av treningen. Da de andre ”parene” skulle bytte, sa Kjartan nemlig kjekt og greit: ”Bare fortsett, du”. Valuta for pengene der, altså. (Bildet angir IKKE hvor rød jeg var i ansiktet, det bare antyder…)
(En av øvelsene vi fikk beskjed om å gjøre på trening, var å flippe tjukkasen rundt 30 ganger. Jeg ble veldig lettet da jeg forstod at jeg ikke var tjukkasen.)
Men så, etter en stund, så sa han noe som boosta selvtilliten igjen:
”Kanskje du har funnet din greie!”
Og med det mente han, at innimellom alle fiskebollepunchene og besvimelsesansfallene og alt som ikke går bra, så hadde jeg én kombinasjon som var mye mer vellykket enn alt annet jeg prøvde på. Og så sa han følgende: ”Alle boksere har SIN GREIE. Det kan vise seg veldig tidlig, hva som blir din greie. Kanskje du har funnet den nå!”.
Altså. Ikke bare er jeg IDRETTSUTØVER. Kanskje jeg også er i ferd med å få en SIGNATUR! Jeg skal ikke røpe om jeg er i ferd med å bli en knock-out spesialist, om jeg har en djevelsk høyre hook, venstre jab eller en overraskende besvimelsesmanøver. For det er kanskje det eneste jeg har på min side så langt i boksekarrieren (og kanskje det har reddet meg fra å få blåveis på date også);
(Alle) tankene mine får du aldri.
