I filmen The Assassin (på norsk: Kodenavn Nina) med Bridget Fonda, er en av yndlingsscenene mine den der hun sier: ”I don´t get embarrassed.» (As in EVER.)
Akk, hvor mange ganger jeg har ønsket å eie den sannheten fullt og helt. Og tro meg, jeg øver og øver. ”Jeg blir ikke flau,” sier jeg lett henslengt når jeg kjenner det begynner å knyte seg i magen. ”Jeg blir ikke flau!”
Det var imidlertid ikke lystbetont å gå på ”Body Composition Analyzer”-maskinen på Gym Ila som skulle fortelle boksetrener / PT Grete nøyaktig hvordan det sto til med blant annet fettprosent og BMI.
”Du trenger ikke se på”, sa Grete. Bless her soul.
Jeg gikk på skanneren, tok et dypt åndedrag og så likevel, helt frivillig, sannheten i hvitøyet. Jeg tok sågar bilder av tallene, men da PT Grete sa at det er jo litt GØY å vite utgangspunktet, så resonnerte ikke det ordet sånn helt med hva jeg følte.
”Det der blir mellom oss”, sa jeg. ”KANSKJE jeg legger det ut på bloggen om et år, hvis det har blitt forandringer. ” Så fikk jeg meg altså et nytt (målbart) mål.
Visste du at det å hoppe tau i 10 minutter, tilsvarer 20 minutters løping? Det visste ikke jeg, men nå som jeg vet det gjør jeg et raskt overslag og konkluderer med at jeg kunne klart å løpe i sånn ca ett og et halv minutt.
Jeg kunne gremmes. Jeg kunne gremmes så sterkt at jeg sluttet å øve på å ikke gremmes.
Men jeg oppdager noe spennende;
når ”guarden” går opp på boksetrening, går ”guarden” ned på andre områder. Skammen og flauheten over tingenes tilstand vannes ut av stoltheten av at jeg prøver å gjøre noe med det. Gleden over den bittelille fremgangen og det å få være som jeg er, blant folk som er som jeg vil bli, uten at noen ler av meg.
Du vet det der med at man kan få 10 positive tilbakemeldinger og 1 negativ, og så er det den negative man husker?
Når jeg trener boksing er det de positive tilbakemeldingene som påvirker meg mest. Når jeg kjenner at jeg bruker hoftene, flytter vekten riktig og får inn et slag som treffer, når Grete roper ”BRA! Den satt!”, så glemmer jeg de 100 forutgående slagene som ikke var helt perfekt.
Helt ærlig, så tenker jeg ikke så mye på at jeg trener – jeg tenker på at jeg LÆRER. Den eneste erfaringen jeg har fra kampsport er ca 1 års kickboxing for 20 år siden, men jeg opplever at Grete har tro på at jeg kan få det til og det styrker viljen til å prøve. Og det er unektelig en god følelse å føle seg litt tøff innimellom.
Interiøret blir også tøffere med disse hanskene! Takk til 2Train, min (fniiiis) SPONSOR!
”Har du skammet deg eller blitt flau?” spurte jeg boksetrener Grete. Og da fortalte hun om sin andre opptreden i ringen, som endte med regelrett juling og påfølgende grining og skamfølelse i garderoben. Hun gikk fra cocky til flau på null komma svisj. Og hun lovet treneren sin at hun ALDRI skulle gå en kamp igjen. Men som historien viser; der er hun visst akkurat som Driss i De Urørlige. ”Skal aldri” blir fort til ”Gjør”. Og nå er hun rangert som Norges beste kvinnelige bokser i sin vektklasse. How cool is that?
Så tilbake til spørsmålet: Eier jeg ingen skam?
Jo, jeg eier nok fortsatt litt skam.
Men det er en vidunderlig oppdagelse å gjøre, at skammen ikke eier meg.
