Risiko og trusler

”Hvorfor er det ingen som trekker frem min atletiske kropp?” spurte jeg gruppen foran meg da jeg gjorde en enkel SWOT-analyse av målet om å bli en fighter.

«Fordi vi ikke har kommet til svakheter ennå,» lo gruppen tilbake.

Det er lugnt. No sweat. Jeg blir ikke fornærma. Jeg ba jo om det. Frekke jævler.

(Bildet illustrerer at jeg kan unnamanøvrere med øynene lukket og henda i lomma, så LITT kred syns jeg kanskje ikke er for mye forlangt).

Da jeg spurte hvilke styrker de trodde jeg har, kom det raskt at jeg tydeligvis er modig. Jeg skrev det opp, men ikke fordi jeg er overbevist om at jeg er modig nok til å gå i ringen. Jeg skrev det opp fordi jeg er overbevist om at jeg er modig nok til å dumme meg ut. Hvis jeg ikke var modig nok til å hyle ut til verden at jeg skal bli en fighter nå, så hadde jeg ikke prøvd en gang.

Så mot, viljestyrke, engasjement og en kropp som fungerer, tross alt. Check. Og etter å ha fått klarsignal fra lege om at jeg skal drite i tidligere nakkeprolapser og diverse smerteproblematikk, med et treningssenter noen minutter hjemmefra som tilbyr morsom trening, inspirerende trener og så mange gjennomseinger av Idris Elba-episodene jeg bare vil, har jeg ganske mye på min side i forhold til at dette faktisk kan la seg gjennomføre.

Mine svake punkter, som at jeg ikke akkurat er i god form og at jeg ikke har noe særlig peiling på trening og kosthold, det blir jo møtt av ”mulighetene”, så det trenger jeg ikke bekymre meg for. Nei, det er nok ”truslene”, jeg bør vie mest oppmerksomhet til.

Det er behov for å reflektere litt rundt hvordan jeg kan skape best mulig balanse, og ikke ha masse områder i livet jeg må bruke viljestyrke på – nå trenger jeg den til Fighter-prosjektet mitt. Jeg skal følge proffenes råd i forhold til hvordan jeg skal trene (og kanskje også spise), sånn at jeg minimerer risiko for skader og sykdom mest mulig. Og så er det den evige kampen mot å rett og slett stappe altfor mye greier inn i en dag, en uke, en måned.

Jeg tror at hvis jeg skal klare dette, så blir dette med tidsstyring veldig viktig. På den måten at hvert minutt av hver dag ikke kan være fullbooket. Og det er noe jeg syns er vanskelig, det er så mye jeg har lyst til å gjøre og så mange jeg har lyst til å treffe! Men det må være tid til å bare slappe av, hvile og leve litt spontant også.

Det vil vel slutte å være morsomt, om jeg overhodet ikke føler at jeg mestrer – men der er jeg innstilt på å ta baby steps. Den største trusselen mot at det skal fortsette å være morsomt, er hvis «alt det andre» ikke er i flyt og jeg blir overveldet. Så: BALANSE!

Når det gjelder målet om at Idris Elba skal oppdage meg, sa en god venninne at det første steget må jo være at jeg oversetter bloggene mine til engelsk og tagger han i hvert innlegg. Så det skal jeg gjøre fremover. Blant de mer enn 4.200.000 følgerne hans, bør jeg være lett å oppdage.

(Minn meg på å føre opp manglende evne til virkelighetsorientering under ”trusler!”)

PS! Vedrørende musikkinnslaget, så sa vel ikke mamma at jeg skulle slå knockout på dem. Men hun sa alltid «slå tilbake» når jeg klaget på at noen var ufine bøller. Det skal jeg huske å ta med i takketalen når jeg feirer måloppnåelse om ett år.