Starstruck

Har du noen gang håndhilst på en du er skikkelig fan av eller husker du hvordan det var å få det første kysset på kinnet av noen som fikk deg til å svikte i knærne? Da skjønner du hvordan låta ”Ain´t Gonna Wash For a Week” ble til.

Jeg for min del jobber med en ny låt med tittelen ”I ain´t gonna change my guitar strings, like EVER!”.

Det er ikke sikkert alle har fått med seg at jeg går på gitarkurs, av naturlige grunner er det ikke så mange som har hørt meg spille og jeg har allerede slitt ut to gitarlærere (etter urovekkende kort tid). Kanskje jeg ikke øver nok, kanskje jeg ikke har talent, men jeg forbedrer meg sakte, og det holder for meg.

Jeg drømte aldri om at en ekte rockestjerne skulle spille på MIN gitar og trylle den vakreste musikk ut av instrumentet som jeg var sikker på måtte være produsert på en mandag. Men likevel; det skjedde.

(Post-it lappen lyder: Mariannes gitar)

Under seansen småpratet vi litt om kreative prosesser. Jeg var nysgjerrig på hvordan han, som har flere plateutgivelser bak seg, går frem når han lager en ny låt. Han fortalte at han starter med musikken. Når han så lytter til musikken, setter han bare ord på det musikken får han til å føle.

Han innrømmet at prosessen ikke alltid er like enkel, og så begynte han å snakke om drap. Jeg reagerte selvfølgelig med forferdelse, selv om jeg har hørt det før, av forfatteren på skrivekunstseminaret jeg gikk på for mange år siden.

“In writing, you must kill your darlings.” –William Faulkner

Jeg forstår konseptet, men som den fredselskende personen jeg er kom jeg opp med et langt triveligere alternativ:

Send your darlings on vacation! – Marianne Wahl-Larsen

For meg representeres musikken av møtene jeg har med ulike mennesker som kommer min vei. Mennesker som får meg til å føle noe, that is. Forrige innlegg var inspirert av en som gjorde meg fly forbanna, denne gangen handler det om pur glede.

Noen ganger tar jeg meg bevisst tid til å tenke over hva jeg er takknemlig for, og noen ganger kommer det helt av seg selv, som nå: at jeg har evnen til å begeistres og inspireres og for alle fine folk som gir meg noe å begeistres og inspireres av. Rockestjerner eller ikke.

Det er mange som måler suksess i penger, berømmelse eller materielle goder. Og det kan godt være at det kan kombineres med ekte glede (selv om det fins utallige eksempler på det motsatte); det er uansett ingen garanti for det.

Kanskje er livet enklere hvis man ikke føler så mye, og flyter passe tilfreds gjennom tilværelsen uten de store svingningene. Det kan være en form for suksess, det også.

Det å ha en lidenskap for et eller annet, som gjør at du kommer i kontakt med livslysten i deg, priceless.

Og om du først HAR en lidenskap, og du finner en måte å uttrykke den lidenskapen slik at andre kan beveges, eller kanskje finne trøst og hvile? DET er den aller største form for suksess i mine øyne.

Så nå som jeg vet hva gitaren min duger til og hvordan musikken fra den kan påvirke meg (og kanskje deg etter hvert), skal jeg – bare fordi rockestjernen sa det (samme som gitarlæreren min har gjentatt til det kjedsommelige), gå til innkjøp av nye nylonstrenger.

But I ain´t gonna change them for at least a week, a-no no.

I ain’t a-gonna chance them for a week.

(Lytt, så skjønner du hvorfor. Nevnte jeg at han spiller på MIN gitar? 🙂 )

Maurice fremfører:

0:00 Leonard Cohen / Waiting for The Miracle
2:00 MWL / Send your darlings on vacation
2:07 You+Me / You and me

For mer Maurice Gabriel Adams, sjekk ut YouTube kanalen: Anonymous Rockstars der han blant annet covrer Michael Jackson, R.E.M., Guns n´Roses, for å nevne noen.

Eller sjekk ut bandene han er medlem av:

• Greenhill Projects
• Motorfinger
• Breed