Jeg skjønner godt at du blir sint, sier jeg ganske ofte. Og det gjør jeg. For sånn rasjonelt sett, så skjønner jeg at det å bli sint er en naturlig respons på en hel del hverdagslige små og store hendelser.
Selv er jeg mest vant til å føle sinne i en empatisk form. Ting opprører meg, selv om de ikke har direkte med meg å gjøre. Jeg blir sinna på vegne av menneskeheten stadig vekk, men det er en annen følelse enn den jeg sitter med nå.
Jeg blir også ofte irritert over småting. Irritert – det er en helt OK følelse etter min mening. Den gir litt driv og motor i spente situasjoner og bidrar til å skape endring.
Dette voldsomme raseriet, det er derimot fremmed og ubehagelig.
Jeg vet ikke hva du blir aller mest sint av, men for meg står urettferdighet og plaging av mennesker og dyr på toppen av listen. Ellers gjør dette også susen:
- Å ikke bli forstått.
- Å bli misforstått.
De to ovennevnte virker kanskje ganske like, men det er en forskjell.
- Å bli beskyldt for å være noe jeg ikke er.
- Å bli anklaget for å ha gjort noe jeg ikke har gjort.
- Å bli beskyldt for å ha sagt noe jeg ikke har sagt.
- Å bli løyet for.
- Å bli beskyldt for å lyve.
- Å bli fortalt hva jeg føler.
Å, den nederste er en favoritt; å bli fortalt hva jeg føler.
Ikke på den måten at når jeg for eksempel er i par-terapi med Idris (Elba, red. anm.), og så sier jeg at jeg føler at han kveler meg med all den romantikken sin. Og du vet; parterapeuten spør Idris hva han hører meg si, og Idris ser på meg og gjentar: ”Du føler at jeg kveler deg med all den romantikken min.”
Nei, det er ikke på den måten du kan gjøre meg sint.
Å bli gjenfortalt hva jeg selv forteller at jeg føler er helt greit, om du bare ønsker å sjekke ut at du har forstått meg riktig. Jeg snakker om når jeg ikke har sagt noe som helst om hva jeg føler før en eller annen velmenende schmuck uoppfordret gir meg en analyse av hvordan jeg har det eller hvordan jeg er.
”Nå er du veldig oppspilt. Jeg ser at du er trist. Oj, så sur du er, da. Jeg merker at du er sliten. Jeg vet at du er fornøyd med deg selv nå. Nå er du bare lat. Se hvem som er forelska! Jeg skjønner at du er flau. Nå kjenner du deg nok stolt. Det må føles fint å være deg. Jeg vet at du er useriøs.”
La oss stoppe litt der, ved det siste ordet i den siste setningen som beskylder meg for å være noe jeg ikke er.
Det ville ikke overraske meg det minste om enkelte antar at jeg er useriøs når det kommer til for eksempel dating. Mang en mann har nok blitt overrasket over hvor seriøst jeg faktisk tok det, da jeg stilte opp med kanin og kjele på en kveld han hadde planlagt å spise Taco og se Nytt på Nytt med dama si. (Til alle dere som har gått glipp av Hanne Sørvaags versjon av ”Kaninkoker” i Hver Gang Vi Møtes, se musikkinnslag nederst.)
Hvis jeg kan velge, velger jeg gjerne lek fremfor alvor. Uhøytidelighet fremfor selvhøytidelighet. På søndag var jeg og søsteren min for eksempel ute på søndagstur, jeg hadde med meg sparkesykkelen (den med den gule badeand-ringeklokka whose name is Hjelmer på styret) og Hjerte (min rosa samboer). Og jeg hadde på meg en svart jakke.
Det er mange år siden jeg har hatt en svart jakke, men i vinter fikk jeg det for meg at det var kjekt å ha en svart jakke. Du vet, til sånne formelle anledninger der man skal være litt fin og ordentlig. Da søsteren min og jeg suste av gårde og bærtet til forbipasserende mens Hjerte hvinte av fryd, spurte søsteren meg litt undrende og lattermildt: ”Hva skulle du med den svarte ytterjakka igjen?”
For meg er det blodig alvor å balansere livets harde realiteter med lekenhet, poenget er at det ikke provoserer meg eller gjør meg det minste sint om noen forveksler det med at jeg er useriøs. Om noen dømmer meg basert på noe jeg sier eller gjør uten å kjenne meg eller intensjonen bak ord eller handling, så kunne det ikke bry meg mindre. Når det gjelder hva jeg gjør på fritiden, vel å merke. Det er for eksempel derfor jeg har en løs omgang med hva Trump-administrasjonen kaller «alternative facts» når jeg harsellerer med min egen singeltilværelse. Om noen på alvor tror jeg kunne kokt en kanin, så lever jeg greit med det.
Men at noen i sine villeste fantasier kan anta at jeg er useriøs når det kommer til jobben min, det overrasker meg. Og det som overrasker meg aller mest, er hvor rasende forbanna jeg fortsatt kjenner meg, etter å ha fått denne beskyldningen mot meg av en som ikke kjenner meg. Elegant nok formidlet via tredjepart og uten mulighet til å forsvare meg overfor eieren av ytringen.
Kanskje jeg skal være ydmyk og innrømme at noe av raseriet sikkert kommer av at egoet mitt blir tråkket på. WTF? JEG, USERIØS? HAR IKKE VEDKOMMENDE FÅTT MED SEG HVOR PROFESJONELL OG HARDTARBEIDENDE JEG ER?
En kanskje usjarmerende første reaksjon, jeg vet. Men likevel; 100 ganger bedre enn den jeg ville hatt for noen år siden: ”jeg duger ikke.”
Vi er alle sårbare mennesker. I perioder av livet er vi mer sårbare enn ellers. Jeg jobber til daglig med mennesker som er i slike litt ekstra sårbare perioder. De fleste av oss føler oss mer sårbare på jobben mandag morgen enn fredag ettermiddag – og vi har bare vært ute av arbeidslivet en helg.
For deltakere på arbeidsrettede kurs har perioden uten arbeid kanskje vart måneder, kanskje år – det gjør noe med både selvtilliten og selvfølelsen. Det mangler ikke på utspill fra offentlige og private instanser og privatpersoner, om hvor useriøse de er i forhold til egen livssituasjon. («På tide å komme seg opp om morran og få seg en jobb»-typ-utsagn). Deltakere på arbeidsrettede kurs blir ofte ikke så eitrandes forbanna som meg for å bli beskyldt for noe de ikke er. Fordi selvtilliten er så knekt, og tvilen på seg selv så stor.
Og selv for meg, etter at indignasjonen og sjokket har lagt seg, så kommer det øyeblikk der tvilen sniker seg innpå; kanskje det er mange andre der ute som antar at jeg er useriøs i jobben min? Kanskje jeg egentlig ikke er noe flink? Kanskje sånne som meg ikke burde jobbe i denne bransjen?
«And they say it´s not me, and I hope it´s not me, and I feel it´s not me, and I know it´s not me,
but still….» (- Leslie Nuchow, But Still)
Nå er det ikke sånn at jeg aldri får kritikk. Selvfølgelig får jeg det. Ikke så ofte, men av og til. Og når jeg får kritikk, så er jeg som regel enig i det som sies. Jeg blir ikke sint, når jeg kjenner at det treffer. Jeg blir som regel litt flau, og lover meg selv å skjerpe meg fremover.
Men kom ikke her og si at jeg er USERIØS i jobben min.
For det handler om mer enn mitt sårede ego. Det handler om at mennesker i maktposisjoner i samfunnet ikke skal tillate seg å anta noe som helst, de skal sjekke fakta og gjøre velinformerte vurderinger. De skal ikke beskylde noen av de modigste ungdommene vi har for å være late unnasluntrere, og de skal ikke beskylde folk som tar jobben og ansvaret sitt seriøst, for å være useriøse.
”Er det slik at du rett og slett ikke gidder å stå opp om morran?” kunne vedkommende antagende spurt en arbeidssøker. ”Nei,” kunne arbeidssøkeren svare. Og utdype. Så kunne alle skeptikere kanskje fått et mer nyansert bilde av hvor late dagens arbeidsledige egentlig er.
”Er det slik at du er useriøs i jobben din?” kunne vedkommende antagende spurt meg.
”Nei,” kunne jeg svart. Og utdypt.
Men da hadde jeg selvfølgelig ikke hatt et like gjennomtenkt svar neste gang noen spør meg:
«Hva gjør deg skikkelig sint?»
