Jeg var på et jobbintervju. Intervjueren spurte meg: ”Hvorfor er du ikke fornøyd med deg selv?”
I hodet mitt florerte ulike mer eller mindre provoserende motsvar, men heldigvis hørte jeg at jeg formulerte noe litt mer spiselig, nemlig at jeg er godt fornøyd med meg selv, og at jeg tror det er et grunnleggende behov hos alle mennesker å føle at vi er i bevegelse.
Jeg fikk til svar at det var et godt svar. Det verste er at jeg mente det. Tross mine feil og mangler og selv om jeg ikke alltid har det godt, føler jeg oppriktig at jeg gjør det beste jeg kan og er fornøyd med det uansett allmenntilstand. Det er kun unntaksvis at jeg skammer meg eller føler skyld. Det begynner å ane meg hvor heldig jeg er på den måten.
Slik kan det nemlig også føles:
Å bli påført skam for oppførsel og væremåte. Ingen sier hva som er riktig, bare at det er feil. Feil, feil, feil, uakseptabelt, feil, feil, skjerp deg, feil, ta deg sammen. Jeg kjenner ingen alternativer, ikke har jeg det største sammenligningsgrunnlaget heller. Bli etterlatt til å gjøre ting på egenhånd, bare for å høre at det ikke er bra nok, gjør ikke godt for de første åra på denne jord. Men skulle ikke jeg også ”være meg selv”? Hvordan ble jeg meg? Kan jeg være ”meg” feil? Skal da andre definere meg? Best å ikke være noen, eller så lite meg jeg klarer.
Dette er skrevet av en av de modige og flotte unge kursdeltakerne jeg har møtt gjennom jobben min. Det rørte meg veldig, fordi kontrasten mellom hvordan han så seg selv og hvordan jeg så han var så stor. Jeg snakket mye med han om at han måtte huske å feire seg selv litt oftere (les: enn aldri), du aner kanskje at det forekom han som en umulig oppgave bare det å tenke positivt om seg selv?
Fredag 2. september tropper jeg opp på Høyskolen i Lillehammer, med ny ransel, spisset blyant og matpakke med leverpostei. Jeg går løs på årsstudium i pedagogikk. Ikke fordi jeg elsker å studere, men fordi jeg elsker å lære.
Det er kanskje tidlig å tenke spesialisering, men jeg er ikke i tvil om hva jeg skal bli ekspert på. Ettersom jeg tror det allerede fins nok eksperter innen spesialpedagogikk (spes-ped); la meg introdusere begrepet FEST-PED!
Mange av oss er veldig flinke til å sette oss mål, og det hender vel at vi legger ned en del energi i å prøve å nå dem også. Men feirer vi at vi gjør små bevegelser i riktig retning? Eller feirer vi at vi overlever å stå i dritt til halsen, når vi føler at vi ikke utretter en damn shit?
Å få med folk rundt meg på feiring av seg selv, er vanskeligere enn jeg forventet.
Typiske innvendinger:
- Jeg får jo ikke til noe
- Dette ville hvem som helst klart
- Jeg fortjener ikke å feires
- Jeg har ikke oppnådd noe ennå
- Hvis jeg feirer allerede nå, blir jeg lat
- Feire på hvilken måte? Ingenting er lystbetont uansett
- Hovmod står for fall
- Det eneste jeg kan tenke meg å feire med, er det jeg i utgangspunktet jobber meg vekk fra (sjokolade, alkohol, shopping, rus osv)
Dessuten syns mange at det høres krevende ut, å skulle feire. Kanskje ser de for seg en svær fest med masse mennesker og fargerike ballonger, smell-bong-bonger, kake med fyrverkeri og krav om festtaler.
Men det å feire, kan være så enkelt som å si ”jeg er fornøyd med meg selv.” Det kan være å tillate seg selv noe (for eksempel å hvile litt eller bruke tid på noe såkalt ufornuftig). Det kan være å bare fortelle noen hvordan du har det og på den måten anerkjenne at du er viktig og hører til.
Det finnes utallige måter å feire når du står fast, men holder ut, når du beveger deg ørlite grann og når du oppnår små delmål eller når de store høyder. Jeg har lyst til å bli ekspert i å hjelpe folk å feire seg selv oftere. Bare gi meg litt tid, så skal jeg knekke koden, knuse innvendingene og få litt mer kjøtt på Fest-Ped-beinet.
Og i mellomtiden kan vi jo kanskje bli enda flinkere til å feire andre, når vi ser at de sliter, når vi ser at de prøver, når vi ser at de får til, når vi ser at de lykkes, når vi i det hele tatt SER dem.
Grunnleggende i FEST-PED-ideen min, er nemlig denne filosofien, stjælt fra Inner / My Philosophy-teksten:
”Yes, it’s my philosophy
That when I believe in you,
I believe in me, I believe in me”
Og for å feire at jeg har valgt spesialisering før studiet i det hele tatt har begynt, gir jeg meg selv en gave. Jeg deler den gjerne med alle som innser (eller ønsker å innse) at de er gode nok til å feires, alltid og uansett grunn – og som er enig i påstanden:
– Jeg angrer på alle de gode øyeblikkene, said no one ever.
