Vær redd. Vær veldig, veldig redd.

For et par dager siden var det noen som sa til meg: ”Du går skikkelig inn for å være annerledes, du!” Jeg husker ikke helt hva jeg svarte (det var rett etter tacobollesmakingen på jobb), men jeg har reflektert over det og konklusjonen er: Jeg går ikke inn for å være annerledes. Jeg går inn for å ha det gøy og ta meg selv lite høytidelig. For hvis jeg ikke går inn for å ha det gøy, så går jeg glipp av mye gøy. Og uten mye gøy, da blir det mye alvor. Og alvor er det allerede mer enn nok av.

Nylig hadde jeg en forelesning om viljestyrke, et tema jeg har lært mye om av verdens beste bølle. Bare tanken på hvor mye vi bruker viljestyrke hver eneste dag, kan være utmattende. Heldigvis for meg har jeg en Viljestyrkemaskin, som elegant bringer meg fremover mot Fine Ting.

Under forelesningen ble jeg nemlig portrettert av en ung og lovende kunstner (jeg vil påstå at Philippe ville fått mer for denne kunstnerens tegninger enn han fikk for Driss´debutmaleri i De Urørlige! Som dere forstår, er jeg allerede en stor fan).

Selve ideen med at jeg klatrer om bord i en Viljestyrkemaskin, syns jeg er vidunderlig. Og at den ser ut til å bevege seg i stødige skritt mot Fine Ting, desto bedre.

Og så; nederst i hjørnet i en liten ramme med tekst:

”Noen ganger er dødsangst rettferdiggjort og fornuftig.”

En psykolog fortalte meg en gang: ”Mange med dødsangst er ikke egentlig redd for å dø. De er redd for å ha det vondt mens de lever. De er redd for at det gode livet ikke skal begynne før det er slutt. ”

Jeg har kjent på livsangst (The Artist Formerly Known As Dødsangst) flere ganger i livet. Jeg har trodd at jeg har vært redd for å dø. Men i realiteten er det jo å lide jeg er redd for. NÅ blir jeg syk. NÅ går det til helvete. NÅ smeller det. NÅ får jeg ikke puste. NÅ stopper hjertet mitt. Denne stalkeren er virkelig klin kokos. Nå blir Trump president. Jeg kommer ALDRI til å bli trygg på min vei. Jeg blir ALDRI komfortabel i egen kropp. Jeg kommer til å dø sakte av ensomhet. Eller bli kidnappet av Boko Haram. NÅ er det over, før det har begynt! (Ved slike anfall anbefales det å slå seg på brystet og gaule løs på Gnarls Barkleys sang Crazy: I CAN DIE WHEN I´M DONE!! Hett stalltips: Da gjelder det selvfølgelig å ikke ha sjekket av alle tingene på to-do-lista ennå!).

På vei hjem fra ferie landet flyet mykt og jeg hardt. Jeg som ikke har kjent på angst på evigheter, befant meg plutselig i en tilstand jeg vil beskrive som … ubehagelig. Det er en understatement, men alle som vet hva angst er skjønner hva det handler om, og de som ikke har kjent angst på kroppen, vil kanskje ikke forstå det bedre om jeg forsøker å beskrive det med ord. Angst er ikke for pyser, heter det. Etter min mening er det i grunn ikke noe for tøffinger, heller. MEN; angst KAN være en positiv drivkraft i forhold til å få til bevegelse, sette litt bein under viljestyrkemaskinen så å si.

Illustratør: Christian Alexander Schramm. 

Jeg har hatt noen mål som jeg har jobbet halvhjertet med over lengre tid nå. Etter den harde landingen i juli, der spørsmålet ”Hva slags liv vil jeg egentlig ha før døden?” meldte seg med tyngde, skal jeg love deg at jeg ikke har jobbet halvhjertet med noe.

”Noen ganger er dødsangst rettferdiggjort og fornuftig.”

Ja, det er fornuftig å ta på alvor alle de menneskelige og materielle faktorer som kan true ens eksistens, og sikre seg så godt en kan.

Det er også fornuftig å ta inn over seg at livet er for kort – og livet er for langt – til å ha det kjipt og ta alt for alvorlig. Det eneste vi alle kan være helt sikre på, er at vi skal dø en dag. En befriende tanke for noen, en skremmende tanke for andre. 

Oppfordringen ”Frykt ikke” forekommer visstnok mer enn 365 ganger i Bibelen. Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg syns ikke det hjelper stort å høre at jeg ikke skal frykte, når jeg frykter.

Derfor ble jeg så glad for bonusen jeg fikk da jeg pratet med kunstneren etter overleveringen. Han sa:

Vær redd! Vær veldig, veldig redd!

Haha, jeg visste simultant med at jeg hørte setningen at den ville bli mitt nye mantra i enhver situasjon som stresser meg fremover.

Det eneste jeg er redd for nå, er at kunstneren ikke forstod hvor betydningsfull denne gaven var for meg.